Ukraina |
 |
Den ukrainske nasjonalisten Stefan Bandera, rundt 1932 |
| © Ukjent/GNU/Kureren |
"Situasjonen på Krim nå ligner på hvordan det var tidlig på 1990-tallet. Når folk snakket ukrainsk, som jeg, måtte vi være forsiktige, og vi ble ofte kalt banderister. I løpet av en femårsperiode ble problemet borte på slutten av 1990-tallet, og man kunne snakke ukrainsk uten problemer. Nå [2014] er det som om man har gått tilbake til det tidlige 1990-tallet," sier kvinnen fra Lviv, som ikke ville oppgi navnet sitt.
Kvinnen legger ikke skul på at hun synes det er svært ubehagelig og truende å bli kalt "banderist". Dette til tross for at hun blir intervjuet av partiorganet til Svoboda, et høyreradikalt parti som står svært sterkt i Lviv og som forærer Stefan Bandera som den største frihetshelten i ukrainsk historie.
Begrepet "banderist" ble til og med utenrikspolitisk aktuelt under protestene på Maidan-plassen i Kiev som endte i revolusjon i februar 2014, og senere til russisk okkupasjon av den ukrainske Krimhalvøya. Ifølge gjentatte uttalelser fra Moskva var det nemlig "banderister" og fascister som hadde "kuppet" til seg makten i Kiev, og disse banderistene utgjorde i sin tur en trussel mot den russiske minoriteten.
Faktisk blir alle fremstøt for å fremme ukrainsk språk og kultur kalt "banderistisk" av motstanderne. Russisk språk brukes nemlig av et flertall av ukrainere, ikke bare den store russiske minoriteten, og også de fleste mediene i Ukraina benytter russisk. Det var først etter Ukrainas selvstendighet i 1991 at man begynte å fremme ukrainsk språk, noe den ukrainsktalende kvinnen fra Lviv fikk merke at ikke var like populært i hele landet,
Men det er feil å kalle for eksempel Fedrelandspartiet til Julia Timosjenko, som tok regjeringsmakt i Kiev etter Maidan-revolusjonen, for tilhengere av Bandera. Fedrelandspartiet utviser skepsis i minnet om den omstridte nasjonalisten som hadde sitt viktigste virke på 1940-tallet, men partiet er for at ukrainsk skal være landets offisielle språk, mens russisk, tatarsk og andre språk skal fortsette å være grunnlovsbeskyttede minoritetsspråk.
Hvem var Bandera?
Men hvem var egentlig denne Stefan Bandera, som fortsetter å være så omstridt på 2010-tallet? Nasjonalisten Bandera var personen som utropte en uavhengig ukrainsk stat i Lviv i Vest-Ukraina den 20. juni 1941, kun åtte dager etter at Hitler-Tyskland hadde overfalt Sovjetunionen, men som ble satt i tysk konsentrasjonsleir som følge av uavhengighetserklæringen.
På dette ekstreme tidspunktet i europeisk historie var det så å si umulig å holde sin sti ren, og prosjektet til Banderas nasjonalister måtte nødvendigvis bety konflikt med en rekke parter, bla
 |
Ukrainske og UPA-flagg under protestene i Kiev i februar 2014 |
| © Dan van Moll/GNU/Kureren |
Den historiske konteksten er kompleks. Vest-Ukraina, med sin hovedstad Lviv, hadde lenge ligget under Østerrike-Ungarn, en tid der regionen blomstret opp økonomisk og kulturelt. Etter Første verdenskrig ble området, der den ukrainske befolkningen var dominerende, innlemmet i Polen. Mellomkrigstidens Polen var ikke et mønsterdemokrati, og ukrainere ble forsøkt fordrevet og utelukket. Bandera selv opplevde å bli nektet å ta den utdannelsen han ønsket kun fordi han var etnisk ukrainer.
Samtidig var det meste av Ukraina, både sentrale og østlige deler, innlemmet i Stalins Sovjetunion, der det foregikk en voldsom russifisering av ukrainerne og det ble satt i gang bosettingsprogrammer for å øke andelen etniske russere. Og i og med Hitler-Stalin-pakten, ble til og med Vest-Ukraina og Lviv okkupert av Sovjetunionen i 1939. Selv om sovjeterne nå tillot ukrainsk språk i Lviv, var ukrainske nasjonalister blant de fremste ofrene for deportasjonene fra regionen.
Da tyske Wehrmacht så var på vei inn i Ukraina og sovjetstyrkene evakuerte Lviv, hadde de ukrainske nasjonalistene dermed en regning å gjøre opp med både polakker og russere. Og i og med undertrykkelsen av ukrainsk språk og kultur i både Polen og Sovjet, kan man anse kravet om et selvstendig Ukraina i 1941 som relativt legitimt.
Bandera, som på dette tidspunktet var i eksil i tyskokkuperte Polen, ledet en av de to viktigste nasjonalistgruppene, og han benyttet seg umiddelbart av situasjonen som bød seg. Men for å gjøre dette, måtte den ukrainske nasjonalistbevegelsen alliere seg med Nazi-Tyskland.
Overgrep mot lokalbefolkningen
Før Bandera reiste tilbake til Lviv, hadde han allerede anslagsvis 7000 agenter inne i det sovjetiske Ukraina som skulle forberede grunnen for en uavhengig ukrainsk stat. Disse var til en stor grad finansiert av Nazi-Tyskland. Og da Bandera utropte Ukrainas selvstendighet, var han straks i stand til å utnevne en noenlunde funksjonell regjering.
Denne nye ukrainske staten skulle "samarbeide tett med nasjonalsosialistiske Stor-Tyskland under ledelse av føreren Adolf Hitler, som er i ferd med å skape en ny orden i Europa og hjelper det ukrainske folket å frigjøre seg fra moskovittisk okkupasjon," het det i uavhengighetserklæringen.
Men tyskerne hadde andre planer for Ukraina enn en ukrainsk nasjonalstat. Det fruktbare landet skulle befolkes av tyskere og bli kornkammeret til Det stortyske riket. Bare dager etter at Bandera hadde utnevnt sin regjering, ble de fleste ministrene arrestert og sendt i konsentrasjonsleire. Bandera selv nektet å trekke erklæringen om Ukrainas uavhengighet, og ble dermed selv fengslet og havnet etter hve
 |
Partiet Svoboda bursdagen til Stefan Bandera 1. januar 2014 foran statuen av "frigjøringshelten" i Lviv |
| © Halmya Teresjtsjuk/Radio Svoboda/Kureren |
Dette er delen av historien ukrainske nasjonalister fremhever for å feire Bandera som en helt. Og med unntak av den, enten naive eller beregnede, alliansen med Nazi-Tyskland, kan forsøket på nasjonsbygging trolig forsvares som legitimt.
Men i tillegg kommer diskusjonen som ukrainske nasjonalister gjerne ønsker å overse når det er snakk om Bandera og militsen hans. Det er nemlig godt dokumentert at styrkene til Bandera deltok aktiv i etnisk rensing av polakker, russere og jøder, samt i flere massakre på sivilbefolkningen. Det som ikke er dokumentert, er om Bandera var enig i denne praksisen eller ikke.
Allerede de første dagene, da Banderas milits fulgte med de tyske styrkene inn i Ukraina, er det bevis for at de deltok i massakre på sivile jøder og polakker. Dette synes imidlertid ikke å ha tilsvart ordrene fra Bandera.
Imidlertid hadde Bandera vært med på å utforme nasjonalistbevegelsens "minoritetspolitikk" kort tid før innmarsjen i Ukraina. Her skulle man særlig deportere og fordrive russere. Overfor polakker, jøder og andre minoriteter gjaldt det å kvitte seg med lederne deres, men prøve å assimilere bønder og andre vanlige borgere. Jøder var på de fleste tidspunkt velkomne i bevegelsen, som ikke var uttalt antisemittisk.
Men etter at Bandera ble fengslet, tok radikalere grupper over kommandoen av Den ukrainske opprørshæren (UPA). Hovedfienden var russere og polakker, i en periode også tyskerne. UPA var sentral i den etniske rensningen i Vest-Ukraina, der opptil 100.000 polakker mistet livet i angrepene på sivilbefolkningen. UPA fortsatte kampen mot Polen helt til 1947, og mot Sovjetunionen til 1949. Krigen i Vest-Ukraina skulle bli ekstra tøff, med hundretusener av sivile ukrainske ofre.
Holdt Bandera seg til legitime kampmidler? Det er vanskelig å bedømme i ettertid, men UPA sto uten tvil bak grove krigsforbrytelser etter at Bandera var fengslet. Det gjorde for øvrig også de sovjetrussiske motstanderne, som avfolket hele fylker i Vest-Ukraina for å røyke ut UPA, og som fullførte den etniske rensingen av polakker i landsdelen som "banderistene" hadde startet.
Bandera selv, satt forøvrig aldri en fot i Ukraina igjen etter at han ble arrestert av tyskerne i juli 1940. Da Nazi-Tyskland var i ferd med å rømme Ukraina, ble Bandera satt fri i september 1944, i håp om at han kunne organisere en ny væpnet motstand mot Den røde armé. Men han ble værende i Tyskland, helt til en KGB-agent forgiftet ham i München i oktober 1959.
Ondt blod
Vest-Ukraina var det eneste stedet i Sovjetunionen der det var en voldsom og langvarende væpnet motstand mot sovjetstyret etter Andre verdenskrig. Og denne "heltmodige" motstanden mot sovjetisk okkupasjon har i all ettertid preget forståelsen av UPA og Bandera blant befolkningsmajorit
 |
På hundreårsdagen til Bandera, i 2009, var han for en kort tid restituert som helt og fikk derfor et minnefrimerke |
| © Vizu/GNU/Kureren |
Derfor er det også helt vanlig med statuer av Stefan Bandera og monumenter over UPA-geriljaen i hele Vest-Ukraina. UPAs rødsvarte flagg er et vanlig syn i regionen. Vanlige vestukrainere hyller Banderas nasjonalisme som en legitim type nasjonalisme på linje med den i andre nasjoner, og de hyller den tilsynelatende ærefulle kampen mot den mektige sovjethæren, som "banderistene" klarte å holde gående helt til 1949, selv om UPA tok i bruk grove virkemidler som kan karakteriseres som terrorisme.
Men for en majoritet av ukrainerne er det rødsvarte flagget og navnet Bandera synonymt med fascisme. I tillegg til de historiske fakta, kommer dette av fem tiår med sovjetiske kampanjer mot Bandera og UPA. I sovjetisk historieskrivning legges Banderas Hitler-pakt og UPAs pogromer mot sivilbefolkningen til grunn, og i tillegg kommer mer eller mindre oppdiktede historier om nazistisk ideologi, antisemittisme og overgrep Den røde hær til dels selv sto bak.
Ifølge en undersøkelse utført av statsviter Ivan Katchanovski i 2009, var det svært sprikende syn på Bandera og UPAs virksomhet alt etter hvor i Ukraina man spør folk. I den historiske regionen Galicia, der Lviv er hovedstad, mente hele 51 prosent av befolkningen at UPA ikke hadde vært involvert i noen massedrap i det hele tatt, mens kun 15 prosent visste at UPA hadde drept polakker, jøder og ukrainere. I Sør-Ukraina, derimot, visste 53 prosent av befolkningen dette, mens kun 6 prosent trodde at UPA ikke hadde begått krigsforbrytelser.
Fortsatt ifølge Katchanovski, er skilnadene enda større i synet på UPA. I området rundt Lviv, der Bandera hadde sin hovedstad, er 60 prosent svært eller ganske positive i synet på UPA. I det vestukrainske landskapet Volyn, der UPA sto for de verste massakrene av polakker, er bare 16 prosent positive til UPA, mens hele 68 prosent er "nøytrale". I Øst-Ukraina er derimot kun 2 prosent positive, mens hele 59 prosent er svært eller ganske negative.
Det generelt negative bildet ukrainere har av Bandera og UPA hefter også ved begrepet "ukrainsk nasjonalisme" generelt, da dette nesten oppfattes som parallelt. Slik sett blir ukrainsk nasjonalisme noe illeluktende og suspekt for et flertall i landet, også i de tilfeller denne nasjonalismen ikke retter seg mot andre folkegrupper.
Og med et såpass betent forhold til nasjonalisme i Ukraina generelt, er det kanskje mer forklarlig at befolkningen i Lviv, og da særlig de intellektuelle, strømmer til det høyresuspekte partiet Svoboda, som definerer seg som "nasjonalistisk". Svoboda inkluderer imidlertid alt fra nynazister til gladnasjonalister. Og med en slik oppslutning for Svoboda rundt Lviv, er det kanskje heller ikke rart at østukrainere nedsettende kaller folk fra Lviv for "banderister".
Historien
 |
Ukrainske UPA-veteraner i Przemysl (Polen): Kjemper fortsatt for en krigsveteranpensjon |
| © Birczanin/GNU/Kureren |
Det er på ingen måte språklige forskjeller som skiller ukrainere. Den "russiske minoriteten" i Ukraina er såpass integrert at den kan føle seg som en del av flertallsbefolkningen.
Da hører man faktisk oftere ukrainskspråklige beklage seg over at de føler seg i mindretall i eget land, fordi det mest brukte språket i landet er russisk, og fordi man i enkelte landsdeler blir mistenkeliggjort som "banderist" når man snakker ukrainsk. Å snakke ukrainsk kan i seg selv av mange oppfattes som en politisk ytring om nasjonalisme.
Og her er det i større grad landets brokete historie som skiller. I industrialiserte Øst-Ukraina har landet i større grad frivillig vært en del av det russiske og sovjetiske imperiet. Her har livegne bønder, og deretter industriarbeidere, vært en del av systemet, uten at et lokalt, ukrainsk lederskap noen gang kunne dannes (kanskje med unntak av i 1918-19, men det er en annen, like lang historie).
I vest ga arven fra Østerrike-Ungarn, med den relative friheten og muligheten til å bygge opp en ukrainsk intelligentsia, grobunn for en nasjonal oppvåkning. Senere overgrep fra polakker og russere ga en felles fiende for ukrainske ledere og bønder, som igjen ga en person som Bandera muligheten til å bli viktig i Lviv. Og her dannes grunnlaget for en bevisstgjøring om ukrainsk språk og kultur, som ikke var mulig i øst.
Og helt siden uavhengigheten i 1991, har Vest-Ukraina forventet at man griper tilbake til den "stolte" nasjonalismen fra 1940-tallet, der man kjempet mot overmektige Sovjetunionen, og at den nye ukrainske staten vil fremme ukrainsk kultur og språk. Og like lenge har man i øst og i sør syntes at slike krav var suspekte.
Nettopp dette skillet - ikke et skille mellom for og imot Russland, som det ofte hevdes - kan man til en stor grad observere i valg etter valg etter 1991. Hovedspørsmålet ved valg etter valg er nemlig, hvor "nasjonalt" det enkelte partiet er, og da bør man ikke komme for nært opp til Bandera om man skal nå utover Lviv.
Derfor fortsetter spørsmålet om hvorvidt Bandera og UPA var "frigjøringshelter" eller "nazikollaboratører" å være høyaktuelt i Ukraina. For eksempel da president Viktor Jusjtsjenko (han som vant den oransje revolusjonen i 2004) i 2010 posthumant ga medaljen "Helt av Ukraina" til Bandera, under protester fra Europaparlamentet og Russland. Etterfølgeren, president Viktor Janukovitsj, annullerte utmerkelsen i 2011.
Og spørsmålet viste seg aktuelt under protestene på Maidan-plassen i Kiev i 2013-14, der man til tider kunne se svært mange røde og sorte flagg, symbolet til UPA. Under protestene i Lviv og andre vestukrainske byer var de rødsorte flaggende tidvis dominerende. Tv-bilder av dette gjorde det lett å sverte Maidan-bevegelsen, og det spilte i hendene på russerne, som kunne avfeie maktovertakelsen i Kiev som banderistisk og dermed fascistisk.
Av redaksjonen
© Kureren
| Tweet |
Utskriftsversjon |
På forsiden nå
 |
| Cuba "Siste reisesjanse til Cuba før amerikanerne kommer" Kureren - Nå, like før McDonalds og Coca Cola installerer seg på Cuba, boomer turismen til øya som aldri før. Etter at Washington og Havanna varslet en normalisering av forholdet har øya blitt populært blant turistene. Mange ser det som "siste sjanse" før globaliseringen tar også Cuba. |
 |
| Libanon Beirut, reisemålet som nekter å forsvinne Kureren - Midtøsten er nok en gang på randen av kollaps. Hundretusener av syriske flyktninger har strømmet til Libanon, og i den vakre Bekaadalen prøver IS-terrorister å etablere seg fra sine baser i Syria. Likevel blomstrer den evige turistbyen Beirut opp, atter en gang. |
 |
| Innenriks | Verden Norsk pass er visumfri døråpner til 141 land Kureren - Det røde, norske passet er et "power passport", ifølge det nye nettstedet "Passport Index". Det rangerer på sjette plass over de beste døråpnerne til enkel reising. Men rødfargen er lite original. |
 |
| Spania Pompidou-senter gjør kunstby av strandbyen Málaga Kureren - Den spanske strandbyen Málaga ved Costa del Sol lukter ikke lenge bare solkrem, men også oljemaling. Bare de siste ukene har to store museer - det franske Pompidou-senteret og det russiske St. Petersburg-museet - åpnet filialer i Málaga, som fra før hadde 26 museer. |
 |
| Sør-Korea Sør-Korea lokker med ville matopplevelser Kureren - Det er ikke mange land som markedsfører seg med stekte biller og levende blekksprut som menyforslag til undrende vestlige (og østlige) turister. Sør-Korea har imidlertid kultur for å være humørfylt og uskvetten i matveien. |
Kureren er en uavhengig nettavis som opererer i henhold til Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklame-plakaten.
Tips og andre henvendelser: post@kureren.no
Ansvarlig redaktør: Rainer Chr Hennig. Utgiver: Mediehuset afrol News. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet © Kureren.