 Mika Ronkainen heiste det russiske flagget i Kharkiv: Ukrainsk aktivist, russisk nynazist eller russisk skuespiller? © Mika Ronkainen/VK/KurerenRusslands verste propagandablundere i Ukraina
Daglig kommer det meldinger om platte russiske propagandafremstøt som skal fremstille ukrainske myndigheter som nynazister, Vesten som anstifterne til uroen i Ukraina og president Vladimir Putin som den suverene verdenslederen som er i ferd med å rydde opp i den krevende situasjonen.
Sjefsrabbien som ikke fantes Denne erkjennelsen var for så vidt ikke ny. Allerede under protestene på Maidanplassen i Kiev var russiske medier systematisk ute med feilaktige påstander om hvem som brukte vold mot hvem. I løpet av vinteren ble et helt univers av voldelige, nazistiske og antisemittiske grupper som "tok makten" i Kiev skapt i russiske medier. Og i en periode i februar var det tegn på at russerne kunne ha rett i sine påstander om at nynazister var den drivende kraften under protestene på Maidan. Sjefsrabbien i Kiev, Mosje Reuven Asman, advarte alle jødene i den ukrainske hovedstaden om at antisemittismen var i ferd med å ta overhånd og rådet dem til å flykte fra Kiev, meldte den anerkjente israelske avisen Haaretz den 22, februar. Men allerede senere samme dag publiserte Haaretz en rettelse: "Rabbi Asman er ikke sjefsrabbien i Ukraina. Han er en av to rabbier som utfordrer den offisielle sjefsrabbien i Kiev, Jaakov Bleich, og er som de fleste chabadrabbiene alliert med Kreml," skrev avisen. Haaretz har siden publisert mer balanserte artikler om situasjonen for de ukrainske jødene, der begge partene i konflikten kritiseres og der ikke minst antisemittismen i Russland belyses. Flyktningstrømmen som ikke fantes Mens rettelsen i Haaretz ikke fikk stor internasjonal oppmerksomhet, ble derimot historien om "den store flyktningstrømmen" ut av Ukraina, etter "statskuppet i Kiev" en brøler som fullstendig svekket troverdigheten til russiske statsmedier. I begynnelsen av mars kunne en nesten enstemmig russisk presse melde om at "675.000 ukrainere strømmer inn i Russland mens en humanitær krise truer." Av disse hadde 143.000 "søkt om asyl" i Russland. Statlige og private medier refererte til disse svært dramatiske tallene, som hadde blitt lagt frem av det russiske grensepolitiet den 2. mars. Denne dramatiske angivelige flyktningstrømmen ble illustrert med bilder fra den russiskukrainske grensen, som skulle ha blitt tatt samme dag, og som viste enorme bilkøer av ukrainere som prøvde å komme seg i sikkerhet i Russland. Bildene syntes å dokumentere noe som tallmessig måtte kunne kalles den verste flyktningkatastrofen i etterkrigstidens Europa. Disse bildene ble imidlertid avslørt som bløff av ukrainske aktivister allerede neste dag. Bildene viste seg nemlig å være den ordinære bilkøen på grensen mellom Ukraina og EU-landet Polen. Videoovervåkningsbilder fra den samme russiskukrainske grenseposten, som russiske medier påsto å rapportere fra, viste tomme veier og så å si ingen trafikk. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, som kobles inn i alle tilfeller som har med anerkjennelse av en flyktningstatus å gjøre, finnes det da heller inge
Men selv om russiske medier ble avslørt på historien om flyktningstrømmen ut av Ukraina, synes det som om reportasjer om "flyktninger" som rømmer den "etniske volden" og "de fascistiske makthaverne" i landet fortsetter å slå godt an. I slutten av mars rapporterte for eksempel statskanalen Rossija 24 om ekteparet Latartsev som hadde rømt fra den vestukrainske byen Rivne og ble tatt imot med blomster og hjertevarme i Russland. Latartsev kunne berette at han tilhørte Regionspartiet til avsatte president Viktor Janukovitsj og at han og kona hadde blitt utsatt for trusler, vold og plyndring fra de nye fascistiske styresmaktene og militsene deres i Rivne. "Alle russisktalende og dissidenter blir lynsjet, det foregår plyndringer og fredelige borgere blir banket opp," hevdet flyktningen i et intervju. Ukrainsk lokal-tv kunne derimot avsløre at ekteparet Latartsev hadde stjålet med seg hele partikassen til Regionspartiet i Rivne før de reiste over til Russland, i tillegg til at ekteparet hadde opplevd en sterkt nedadgående karriere i de siste årene. Flaggbæreren i Kharkiv Den kanskje mest kjente blunderen i den russiske propagandaen så langt viste det seg at styresmaktene i Moskva ikke hadde regissert selv. Mannen som 1. mars heiste det russiske flagget på bygget til provinsadministrasjonen i Kharkiv, den største byen i Øst-Ukraina, syntes å være et skup som helt av seg selv havnet i fanget på det russiske propagandamaskineriet. Det var et spektakulært bilde. En ung, modig mann uten høydeskrekk byttet ut det ukrainske flagget med den russiske trikoloren på taket av provinsadministrasjonen i Kharkiv. Nedenunder, på sentrumsplassen i storbyen, sto det hundrevis av pro-russiske demonstranter og tiljublet denne unge, ukrainske folkehelten. Bildet syntes å si alt: Lokalbefolkningen i Kharkiv ville bytte ut Ukraina med Russland. Naturligvis ble det publisert i russiske medier som en illustrasjon på det nye opprøret i Øst-Ukraina. Det hele så ut som en lettvint propagandaseier. Men det var det ikke. Ukrainske aktivister fant raskt ut bakgrunnen for dette fotografiet. Det var en "selfie" av den russiske statsborgeren Mika Ronkainen, med bosted Moskva, som den unge aktivisten også hadde publisert på sin egen Instagram- og VK-side (VK, eller VKontakte, er Russlands ledende sosiale nettverk). Her kom det helt klart frem at Ronkainen kun var på besøk i Ukraina, og altså ikke en borger fra Kharkiv. Ikke nok med det. På samme VK-side fant ukrainske aktivister også bilder av Ronkainen ikledd naziuniform. De to bildene av Ronkainen, ett under flaggheisingen og ett i naziuniform, gikk verden rundt. "Hvem er det som er nazistene nå?" hoverte de ukrainske aktivistene. Til unge Ronkainens forsvar, kom det også frem på VK-siden hans at bildene i naziuniform var del av et kunstprosjekt der han lot seg avbilde
"Russiske skuespillere" i Ukraina Men Ronkainens personlige politiske overbevisning endrer ikke det faktum at russere opererer på ukrainsk jord og utgir seg for å være ukrainere. Og siden februar har det kommet den ene pinlige avsløringen etter den andre som viser at "bekymrede ukrainere" på russisk tv egentlig er betalte skuespillere. De samme personene opptrer i gatescener i Donetsk, Odessa og Kiev, og utgir seg hele tiden for å være andre personer. Elena Daniltsjenko, dersom det er det hun heter, har dukket opp i så mange russiske medier, fra så mange forskjellige adresser i Ukraina, at hun ikke lenger klarte å huske rollene sine. På den første, kjente medieopptredenen hennes, fra protestene i Kiev, lar hun seg intervjue under navnet Elena Daniltsjenko, og hun presenterer seg som en lokal motstander av Maidan-protestene. Etter dette har den samme russisktalende kvinnen dukket opp i flere russiske tv-kanaler under andre navn og i andre ukrainske byer. Hun har spilt rollen som soldatmor i Kiev, bekymret borger i Odessa, innbygger i Kharkiv som ber om russisk støtte og "flyktning fra Donetsk". Billedmaterialet fra de russiske nyhetsvideoene er ikke entydig, og det finnes kritiske røster som påpeker at det ikke er bevist at det dreier seg om den samme kvinnen. Det kan dreie seg om tilfeldigheter, og i noen av klippene er likheten ikke så slående som i andre. Men den 18. mars, to uker etter at kvinnens identitet først ble diskutert på sosiale medier verden over, dukker det opp en kvinne "fra Krim" på russisk tv som presenterer seg som Elena Daniltsjenko, altså det samme navnet hun brukte i Kiev. Nå har hun farget håret rødt og er en "aktivist på Krimhalvøya". Elena forteller at, "på Krim er vi alle russere!" Samtidig kan ukrainske media spotte at, på russisk tv er alle ukrainere russere. Bruken av russiske skuespillere på gata i ukrainske byer har naturligvis fått stor oppmerksomhet i ukrainske medier, og det har bidratt til å svekke troverdigheten til russisk mediedekning sterkt. Tilfellene til "Elena" og Mika Ronkainen har også bevist at det opererer russere fra Russland på ukrainsk jord som manipulerer hendelsene. Når så de pro-russiske okkupantene av regjeringsbygg i de østukrainske byene Luhansk og Donetsk er maskerte og ikke vil tilkjennegi seg, spør man seg selvsagt i og utenfor Ukraina om dette virkelig er lokale aktivister, eller om det er flere russiske skuespillere. Ukrainske medier og aktivister er selvsagt heller ikke frie for propaganda, men den er ikke like systematisk og på ingen måte statsstyrt. Og i det lange løp har dette gjort ukrainske kilder til svært mye mer troverdige i denne konflikten. I nesten alle land, selv de fleste av Russlands allierte, er det derfor Ukraina som vinner den pågående pr-krigen, nærmest med knockout. Av redaksjonen © Kureren |
| Tweet |
Utskriftsversjon
|
På forsiden nå
 |
| Cuba "Siste reisesjanse til Cuba før amerikanerne kommer" Kureren - Nå, like før McDonalds og Coca Cola installerer seg på Cuba, boomer turismen til øya som aldri før. Etter at Washington og Havanna varslet en normalisering av forholdet har øya blitt populært blant turistene. Mange ser det som "siste sjanse" før globaliseringen tar også Cuba. |
 |
| Libanon Beirut, reisemålet som nekter å forsvinne Kureren - Midtøsten er nok en gang på randen av kollaps. Hundretusener av syriske flyktninger har strømmet til Libanon, og i den vakre Bekaadalen prøver IS-terrorister å etablere seg fra sine baser i Syria. Likevel blomstrer den evige turistbyen Beirut opp, atter en gang. |
 |
| Innenriks | Verden Norsk pass er visumfri døråpner til 141 land Kureren - Det røde, norske passet er et "power passport", ifølge det nye nettstedet "Passport Index". Det rangerer på sjette plass over de beste døråpnerne til enkel reising. Men rødfargen er lite original. |
 |
| Spania Pompidou-senter gjør kunstby av strandbyen Málaga Kureren - Den spanske strandbyen Málaga ved Costa del Sol lukter ikke lenge bare solkrem, men også oljemaling. Bare de siste ukene har to store museer - det franske Pompidou-senteret og det russiske St. Petersburg-museet - åpnet filialer i Málaga, som fra før hadde 26 museer. |
 |
| Sør-Korea Sør-Korea lokker med ville matopplevelser Kureren - Det er ikke mange land som markedsfører seg med stekte biller og levende blekksprut som menyforslag til undrende vestlige (og østlige) turister. Sør-Korea har imidlertid kultur for å være humørfylt og uskvetten i matveien. |
Kureren er en uavhengig nettavis som opererer i henhold til Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklame-plakaten.
Tips og andre henvendelser: post@kureren.no
Ansvarlig redaktør: Rainer Chr Hennig. Utgiver: Mediehuset afrol News. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet © Kureren.