See also: » 14.04.2014 - Anders Fogh Rasmussen: Stopp propagandaen, Putin » 27.03.2014 - Sjokoladekongen blir trolig Ukrainas neste president » 18.03.2014 - Kiev lover reformer i Rest-Ukraina » 12.03.2014 - Selv Hviterussland anerkjenner Ukrainas nye regjering » 12.03.2014 - Hva sier folkeretten om situasjonen på Krim? » 11.03.2014 - Makthaverne på Krim erklærer seg uavhengige » 01.03.2014 - På tide at Norge åpner kjeften overfor Putin » 01.03.2014 - Russisk invasjon i Ukraina er i full gang

Finn autentiske matoppskrifter fra hele verden på Verdensmat.no: Gazpacho Børek Kartoffelsalat Taboulé Gulasj Albóndigas Cevapi Rougaille Japrak sarma Zwiebelbrot Klopse Giouvetsi Paella Pljeskavica Pica pau Pulpo a la gallega Flammkuchen Langosj Tapenade Chatsjapuri Pasulj Lassi Kartoffelpuffer Tortilla Raznjici Knödel Lentejas Bœuf bourguignon Korianderchutney Brenneslesuppe Proia Sæbsi kavurma Sardinske calamares

Autentiske matoppskrifter fra hele verden finner du på Verdensmat.no: Réunion Portugal Aserbajdsjan Serbia Tyskland Seychellene Bosnia Spania Libanon Belgia India Kroatia Hellas Italia Ungarn Komorene Georgia Mauritius Østerrike Romania Frankrike

Ulovlig i Spania: Protester utenfor kongressen i Madrid i september 2012

© Dani del Sol/GNU/Kureren

Analyse, Kureren, 24. januar 2014 - Både i Spania og i Ukraina har regjeringene vedtatt repressive lover som sterkt begrenser demonstrasjonsretten. I begge land rettes lovene direkte mot eksisterende protestbevegelser. Men mens EU og Norge tier om Spania og protestene der avtar, presses Ukraina til å gjøre om på de nye lover.

Man skal ikke dra sammenligningen mellom Spania og Ukraina for langt, da Spania definitivt fortsetter å ha en demokratisk grunnstruktur, om enn med en iboende arv fra Franco-diktaturet, i motsetning til det halvautoritære regimet til president Viktor Janukovitsj i Ukraina.

Men likevel er det noen iøynefallende likheter mellom Ukraina og Spania. I begge land har regjeringene full kontroll over respektive parlamenter, og bruker dette til grunnleggende å forandre landets politikk, utover det de fortalte velgerne i valgkampen. Og når dette møtes med protester, blir demonstrasjonsretten innskrenket vesentlig i begge land.

Spania: Brutte løfter
Den konservative regjeringen til statsminister Mariano Rajoy kom til makten etter et valgskred i november 2011, etter at befolkningen i Spania, mer eller mindre fortjent, ga den sosialistiske forgjengeren, José Luis Rodríguez Zapatero, eneansvaret for den økonomiske krisen i landet.

Rajoy var så sikker på å vinne valget at han ikke følte at han trengte å forplikte seg til mange valgløfter under valgkampen. Det holdt med løfter om å "rydde opp" etter Zapatero. Men Rajoy lovte å ikke røre ved helse- og utdanningsbudsjettene og øke pensjonene; løfter statsministeren straks brøt med da den nye økonomiske politikken begynte å ta form. Milliardene som ble brukt for å redde banker som sto regjeringspartiet nært ble strøket fra nettopp disse budsjettene.

Regjeringen Rajoy har på ingen måte levd opp til befolkningens forventninger, med en krympende økonomi, kutt i alle sosiale budsjetter, en eksploderende arbeidsledighet, økte kostnader og mindre tjenestetilbud for folk flest, og tusener som har blitt kastet ut av sine hjem. Ingen forestilte seg en såpass stor sosial nød i 2011, og ingen forventet en såpass tøff sparepolitikk.

Ikke overraskende har det derfor kommet til stadige demonstrasjoner i Spania. Demonstrasjonene har heller vært overraskende små, ikke minst fordi opposisjonspartiene fortsatt har liten troverdighet i befolkningen og det dermed ikke finnes noe samlende lederskap for protestene. Men demonstrantene begynte å gjøre livet surt for regjeringen i løpet av 2013, med stadige blokkader av parlamentet og "spontane" aksjoner foran privatboligene til politikerne, såkalte "escrache".

Rajoy selv har i størst mulig grad holdt seg borte fra offentligheten, selv da partiet hans og han selv sto midt i en svært omfattende og pinlig korrupsjonsskandale for ett år siden. Statsministeren gir knapt pressekonferanser, og de få han har gitt er utelukkende monologer uten anledning for oppfølgende spørsmål, og ved flere anledninger oppholdt Rajoy seg ikke engang i samme rom som journalistene under "pressekonferansene".

Viktige reformer behandles under stor hemmeligholdelse internt i regjeringen. Det er ingen snakk om offentlige høringer eller en gang drøftinger med opposisjonen og berørte parter. Omstridte tiltak, som en lov som fjerner retten til selvbestemt abort og en full forhandlingsnekt med separatistregjeringen i Catalonia, presenteres gjennom pressemeldinger når de er ferdigbehandlet av regjeringen. Den senere parlamentsbehandlingen, der Rajoys parti har flertall og partipisken er total, er kun en formalitet.

Så også den svært omstridte loven om "offentlig sikkerhet" fra november i fjor, som nærmest totalforbyr alle de for tiden populære formene for protester i Madrid. Den nye loven setter svært høye strafferammer for en rekke offentlige forseelser, blant annet for personer som deltar i en "escrache", protesterer foran parlamentet uten tillatelse eller fornærmer en politimann.

Strafferammene ble i enkelte tilfeller skrudd opp til det ekstreme. For brudd på den nye loven som anses som "svært alvorlige", skal det gis bøter som ligger på minst 30.000 euro (rundt 250.000 kroner) men kan komme opp mot 600.000 euro (nesten 5 millioner kroner). Blant de "svært alvorlige" lovbruddene er å protestere utenfor parlamentet eller å delta i en "escrache".

Les mer om den drastiske innskrenkingen av demonstrasjonsretten i Spania i denne artikkelen: "Spania: 5 millioner kr i bot for å protestere".

Innskrenkingen av demonstrasjonsretten ble møtt med en sterk fordømmelse fra opposisjonen i Spania, og den ble i offentligheten sammenliknet med situasjonen under Franco-diktaturet. Men ellers i Europa har

Ulovlig i Ukraina: Opposisjonsleder Vitali Klitsjko (bak til høyre) under protestene i Kiev i desember

© UDAR/Kureren

lovendringen knapt blitt drøftet eller kritisert. Det har ikke kommet protester fra EU-kommisjonen eller EU-parlamentet, og også det norske utenriksdepartementet har unnlat å kommentere dette.

Og den nye repressive loven synes å ha hatt sin virkning. Protestbevegelsen i Spania synes å ha mistet sitt initiativ og sin kraft.

Ukraina: Brutte løfter
Helt annerledes ser det ut overfor Ukraina. EU-kommisjonen, EU-parlamentet og blant annet norsk UD har tatt sterkt avstand fra den lovpakken det regjerende flertallet i Ukraina vedtok 16. januar, som innskrenker blant annet demonstrasjonsretten i landet.

"Jeg oppfordrer ukrainske myndigheter til umiddelbart å omgjøre lovene som er blitt innført. Disse lovene sverter Ukrainas internasjonale omdømme og fører landet inn på en farlig vei, bort fra demokrati og fri meningsytring," sa for eksempel vår egen utenriksminister, Børge Brende, i en uttalelse på onsdag. EU har nå sendt flere representanter til Kiev for å finne en forhandlingsløsning på den politiske krisen der, og et klart krav fra Brussel er at denne lovpakken må annulleres.

Men hva går de nye, repressive lovene i Ukraina ut på? Loven som innskrenker demonstrasjonsretten forutser blant annet strengere straffer for å blokkere regjeringsbygg. Dessuten gis det en strafferamme på opptil to ukers fengsel for å sette opp uautoriserte telt eller tribuner på offentlig sted.

Les mer om innskrenkingen av demonstrasjonsretten i Ukraina i denne artikkelen: "Ukraina innskrenker demonstrasjonsretten".

Den nye loven i Ukraina er naturligvis spesialtilpasset den aktuelle situasjonen, med vedvarende protester i Kiev sentrum og en permanent protestleir på Uavhengighetsplassen, på samme måte som loven om "offentlig sikkerhet" i Spania var spesialtilpasset den aktuelle situasjonen i Madrid. Og det er bemerkelsesverdig at de spanske innskrenkingene er strengere enn de ukrainske, i hvert fall hva angår demonstrasjonsretten.

Utover dette går imidlertid ukrainerne lengre. Forrige ukes lovpakke fra det ukrainske parlamentet angriper nemlig også ytringsfriheten, særlig på internett. Dessuten blir det, etter russisk modell, vanskeligere for frivillige organisasjoner å motta pengestøtte fra utlandet. Og viktigst av alt, lovpakken innfører i praksis en straffefrihet for sikkerhetsstyrkene i deres behandling av demonstrantene.

Dette er naturligvis et dramatisk angrep på rettsstaten og de demokratiske grunnverdiene i Ukraina. Men mange elementer i disse nye lovene, som forbud mot å bruke finnlandshette i demonstrasjoner og mot "ekstremistiske oppropp", eksisterer allerede i noen grad i flere vestlige land.

Videre er protestene i Ukraina like legitime som de har vært i Spania. Heller ikke Janukovitsj flagget at han ville avbryte forhandlingene om en EU-tilnærming før han ble valgt i februar 2010. Og Janukovitsj ble, som Rajoy, kun valgt på grunn av at opposisjonen hadde mistet troverdigheten, ikke fordi regjeringsprogrammet hans var overbevisende. Partiene til både Janukovitsj og Rajoy har vært innblandet i store korrupsjonsskandaler.

Men mens demontrantenes krav mot Janukovitsj er legitime, må man i Vesten også kunne innrømme at protestformen man observerer i Kiev i praksis ikke ville blitt akseptert i knapt noe EU-land. Protester i flere byer i Tyskland og opprør i Frankrike og Storbritannia har blitt slått ned av politistyrker når demonstrantene ifølge myndighetene har overtrådt nasjonale lovbestemmelser.

Den sterke kritikken mot myndighetene i Ukraina er på sin plass, ikke minst fordi regjeringen og sikkerhetsstyrkene selv har bidratt sterkt til å eskalere konflikten. Men kritikken blir falsk når man ikke samtidig fra EU-hold fordømmer den spanske regjeringens angrep på demokratiet.

Hellas og Bulgaria: Brutte løfter
Likevel er det lyspunkt som viser at folkestyret fortsatt står sterkt i EU-landene og Vesten. Også regjeringene i Hellas og Bulgaria har siden krisen brøt ut blitt konfrontert med rasende demonstranter som protesterte mot politiske endringer de ikke kunne akseptere. I begge tilfeller gikk regjeringene av og utlyste nyvalg.

Disse nyvalgene i Hellas og Bulgaria hjalp riktignok ikke mye på politikken som blir ført, men de viste at det finnes alternativer til repressive lover og bruk av politimakt mot et folkelig opprør.

Av

© Kureren