Østerrike |
 |
Boken "Subversion deutscher Herrschaft" av Peter Pirker |
| © Kureren |
I Østerrike er situasjonen komplett annerledes. I 1986 ble Kurt Waldheim valgt som østerriksk president på tross av internasjonal harme over Waldheims nazifortid og angivelige medskyld i krigsforbrytelser. I Tyskland hadde disse beskyldningene umuliggjort valget av Waldheim. I Østerrike virket det motsatt - det nærmest samlet nasjonen i en bølge av trass.
Siden 1980-tallet har politiske partier på ytre høyre rand spilt en vesentlig rolle i Østerrike, også i sterk kontrast til Tyskland. Med Jörg Haider som leder nådde partiet FPÖ 26,9 prosent av stemmene ved valget i 1999 og regjeringsmakt sammen med høyrepartiet ÖVP frem til 2006. I motsetning til det hjemlige FrP, har FPÖ åpenlyst flørtet med høyreekstreme grupperinger og symboler, og andelen gammelnazier var høy ved partigrunnleggelsen.
Det er lite ydmykhet å spore i den østerrikske debatten, og sjåvinistiske holdninger er like fremme i lyset som i de fleste europeiske land utenfor Tyskland.
I Østerrike merker man derfor lett hvor bredt "offermyten" har fått fotfeste. Østerrikere flest føler ikke et nasjonalt medansvar for Andre verdenskrigs ugjerninger og trekker derfor ikke de samme konsekvensene som tyskerne. Hvorfor skulle de, vil mange si, tross alt angrep Hitlertyskland jo Østerrike den 12. mars 1938 ("Anschluss"). Landet var dermed okkupert og ble uskyldig dratt med i krigshandlingene.
Offerteorien er behagelig - derfor er den også så populær - men er den sann? De som forsvarer offerteorien viser til at Østerrike, før "Anschluss", hadde forbudt Hitlers nasjonalsosialistiske parti NSDAP å etablere seg i landet; at et nazistisk kuppforsøk i 1934 ble slått ned; og at nazistene sto for flere attentater i Østerrike. Alt dette, hevdes det, viser at østerrikerne var mot nazifiseringen og foreningen med Tyskland.
Motargumentene er såpass sterke at internasjonale historikere fullstendig tilbakeviser Østerrikes offerstatus som en myte eller "livsløgn". Det vises til at stemningen i Østerrike var "euforisk" i fa
 |
Kurt Waldheim i 1974 |
| © Kureren/UN Photo/Teddy Chen |
Som provinsen Ostmark var Østerrike en integrert del av Hitlertyskland fra 1938. Den 3. juli 1938 ble østerrikerne full- og likeverdige statsborgere av Det tyske riket. Deretter delte de skjebnen til andre tyskere til Hitlers fall og den allierte okkupasjonen. På bakgrunn av dette ser nåtidens historikere liten grunn til å tildele Østerrike en offerrolle i nazitiden.
De allierte formulerer offermyten
Den østerrikske offermyten føres tilbake til Moskvadeklarasjonen av 30. oktober 1943, utstedt etter et møte mellom de allierte utenriksministerne i Moskva. Møtet dreide seg om betingelsene for å avslutte krigen og om organiseringen av situasjonen etter en tysk kapitulasjon.
Formuleringen om Østerrikes status skulle vise seg å få ettervirkende kraft: De allierte maktene sa seg enige i "at Østerrike, det første frie landet som skulle bli offer for Hitlers typiske angrepspolitikk, skal befris fra det tyske herredømmet" og gjenopprettes som egen stat.
Referansen i deklarasjonen til Østerrike som "offer" skulle bli gjentatt gang på gang i tiden etter 1945. En annen passus i samme deklarasjon - at Østerrike "bærer ansvar for deltakelsen i krigen på Hitlertysklands side" - fikk derimot mindre gjenklang.
Det underlige er imidlertid at offermyten, basert på en tilfeldig formulering i Moskvadeklarasjonen, kunne spre seg til allmenn tro og viten i tiåret etter kapitulasjonen - det var tross alt et tiår da britiske, franske, amerikanske og sovjetiske stryker okkuperte Østerrike. De allierte drev et denazifiseringsprogram i Østerrike, riktignok ikke så grundig som i Tyskland, men lot villig offermyten spre seg i landet.
Britisk dyrking av offermyten
Nyere historieforskning har vist at det faktisk var de allierte, særlige Storbritannia, som bevisst nærte oppunder offerteorien. Historikeren Peter Pirker ved Universitetet i Wien vakte høsten 2012 stor oppsikt med en omfattende analyse av opprinnelsen til offermyten, som viste seg å være britisk.
I følge Pirker,
 |
Østerrikske jenter med nazihilsen under krigen |
| © ÖNB/Kureren |
Historikeren siterer den britiske diplomaten Geoffrey Harrison som hever at offerformuleringen i deklarasjonen bevisst skulle styrke "den spede østerrikske nasjonalfølelsen." Strategien var å la østerrikerne få følelsen av at de ville få en bedre behandling og lettere straff enn Nazityskland etter krigen og dermed motivere østerriksk motstand mot Hitler.
Selv om østerriksk motstand skulle vise seg å bli minimal, holdt britene seg til strategien sin også etter Tysklands kapitulasjon. Denazifiseringen var mindre omfattende enn i Tyskland og okkupasjonsforholdene var lettere. Det var første prioritet å dyrke frem en ikke-tysk nasjonalfølelse i Østerrike, avdekker Pirker, og da var offermyten et nyttig verktøy for britene.
Britene hadde blitt skremt av det østerrikske eksilmiljøet under krigen som i stor grad besto av politiske flyktninger på venstresiden. I de første krigsårene gikk flertallet av eksilsosialistene ikke inn for et selvstendig Østerrike etter krigen men håpte heller på en sosialistisk revolusjon i Stortyskland, skriver Pirker. Dette var stikk i strid med britiske interesser.
Militæretterretningen ble dermed svært aktiv i østerrikske eksilmiljøer i London, Stockholm, Istanbul og andre byer. SOE-agenter skulle vekke nasjonalfølelsen, men også forklare at det var "uunngåelig" at Østerrike måtte gå for selvstendighet dersom de allierte skulle levere våpen og matvarer "til østerrikske arbeidere." I løpet av krigsårene endrer da også holdningen til eksiløsterrikerne seg i favør av uavhengighet.
Denne svake nasjonalfølelsen blant østerrikerne gjorde det derfor viktig for de allierte okkupasjonsmaktene (1945-55) å gjøre lite nummer ut av østerriksk krigsmedskyld. Offermyten ble bevisst dyrket frem av britene for å muliggjøre en østerriksk nasjonalfølelse og vaksinere folket mot ideer om en ny "Anschluss", konkluderer Pirker.
Teoriene til historike
 |
Wien sentrum i april 1938, kort etter tyskernes inntog |
| © ÖNB/Rübelt/Kureren |
Offermyten på sakte retur
Offermyten fikk stå nærmest uimotsagt i det politiske Østerrike fra 1945 til 1980-årene, på tross av at historikere og enkelte intellektuelle stadig fremhevet teorien som en "sovepute" og "livsløgn".
Ironisk nok var det med den omstridte Kurt Waldheim som president at demonteringen av offermyten skjøt fart i offentligheten. Valget av Waldheim i 1986 økte splittelsen mellom høyre- og venstresiden i Østerrike. Den vinnende høyresiden holdt fast ved offermyten - som østerriker kunne Waldheim ikke ha medskyld i nazistene ugjerninger. Venstresiden begynte for alvor å trekke offerteorien i tvil og uttrykte forståelse for internasjonal kritikk mot Waldheim, noe som den gang kostet dem mange stemmer.
Internasjonal isolasjon og vanære fikk også Waldheim til å tenke om i løpet av sin presidentperiode. På 50-årsdagen til "Anschluss", den 11. mars 1988, anerkjente Waldheim som første østerrikske statsoverhode landets medskyld i naziforbrytelsene. Etter dette har også høyresiden i Østerrike sakte men sikkert godtatt offerteorien som en myte.
Med fallet av offermyten begynte Østerrike på 1990-tallet prosessen med å anerkjenne erstatningskrav fra enkelte av nazistenes offer. Erstatningsfondene har vært i aksjon siden 1995 og har flere ganger økt sitt virkefelt ettersom myndighetene i Wien påtar seg større ansvar for nazistenes overgrep i Østerrike.
Dermed har det offisielle Østerrike endelig forlatt offermyten. Men blant mange østerrikere lever den behagelige myten fortsatt i beste velgående, og de politiske sporene den har satt i etterkrigstiden er ikke til å viske ut lenger.
Og britenes mål - en østerriksk ikke-tysk nasjonalisme - det ble grundig nådd. Det er ingen drømmerier i Østerrike om et Stortyskland eller en gjenforening. Østerrike er definitivt kommet for å bli.
Fordypende informasjon
Historikeren Peter Pirkers bok "Subversion deutscher Herrschaft" (kun på tysk) ble utgitt i 2012 på forlaget Vienna University Press (ISBN 978-3-89971-990-1). Se også mer informasjon (noe på engelsk) på Pirkers webside peterpirker.at.
Av redaksjonen
© Kureren
| Tweet |
Utskriftsversjon |
På forsiden nå
 |
| Cuba "Siste reisesjanse til Cuba før amerikanerne kommer" Kureren - Nå, like før McDonalds og Coca Cola installerer seg på Cuba, boomer turismen til øya som aldri før. Etter at Washington og Havanna varslet en normalisering av forholdet har øya blitt populært blant turistene. Mange ser det som "siste sjanse" før globaliseringen tar også Cuba. |
 |
| Libanon Beirut, reisemålet som nekter å forsvinne Kureren - Midtøsten er nok en gang på randen av kollaps. Hundretusener av syriske flyktninger har strømmet til Libanon, og i den vakre Bekaadalen prøver IS-terrorister å etablere seg fra sine baser i Syria. Likevel blomstrer den evige turistbyen Beirut opp, atter en gang. |
 |
| Innenriks | Verden Norsk pass er visumfri døråpner til 141 land Kureren - Det røde, norske passet er et "power passport", ifølge det nye nettstedet "Passport Index". Det rangerer på sjette plass over de beste døråpnerne til enkel reising. Men rødfargen er lite original. |
 |
| Spania Pompidou-senter gjør kunstby av strandbyen Málaga Kureren - Den spanske strandbyen Málaga ved Costa del Sol lukter ikke lenge bare solkrem, men også oljemaling. Bare de siste ukene har to store museer - det franske Pompidou-senteret og det russiske St. Petersburg-museet - åpnet filialer i Málaga, som fra før hadde 26 museer. |
 |
| Sør-Korea Sør-Korea lokker med ville matopplevelser Kureren - Det er ikke mange land som markedsfører seg med stekte biller og levende blekksprut som menyforslag til undrende vestlige (og østlige) turister. Sør-Korea har imidlertid kultur for å være humørfylt og uskvetten i matveien. |
Kureren er en uavhengig nettavis som opererer i henhold til Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklame-plakaten.
Tips og andre henvendelser: post@kureren.no
Ansvarlig redaktør: Rainer Chr Hennig. Utgiver: Mediehuset afrol News. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet © Kureren.