See also: » 14.04.2014 - Anders Fogh Rasmussen: Stopp propagandaen, Putin » 11.04.2014 - Russlands verste propagandablundere i Ukraina » 02.04.2014 - 3 av 4 russere støtter Putin dersom han går til krig » 25.03.2014 - Tortur og undertrykking på "russiske" Krim » 21.03.2014 - Nå begynner sanksjonene å svi i Russland » 19.03.2014 - Krimtatarene tvangsflyttes; omtales som "jordokkupanter" » 13.03.2014 - Merkel mener alvor: Russland vil straffes hardt » 11.03.2014 - Makthaverne på Krim erklærer seg uavhengige

Finn autentiske matoppskrifter fra hele verden på Verdensmat.no: Gazpacho Børek Kartoffelsalat Taboulé Gulasj Albóndigas Cevapi Rougaille Japrak sarma Zwiebelbrot Klopse Giouvetsi Paella Pljeskavica Pica pau Pulpo a la gallega Flammkuchen Langosj Tapenade Chatsjapuri Pasulj Lassi Kartoffelpuffer Tortilla Raznjici Knödel Lentejas Bœuf bourguignon Korianderchutney Brenneslesuppe Proia Sæbsi kavurma Sardinske calamares

Autentiske matoppskrifter fra hele verden finner du på Verdensmat.no: Réunion Portugal Aserbajdsjan Serbia Tyskland Seychellene Bosnia Spania Libanon Belgia India Kroatia Hellas Italia Ungarn Komorene Georgia Mauritius Østerrike Romania Frankrike

Russland sett fra Kasakhstan: Bak grensen ligger strømforsyningen og kornkammeret

© Peretz Partensky/GNU/Kureren

Kureren, 6. mars 2014 - Ifølge Russlands president Vladimir Putin, og det russiske parlamentet, har Moskva rett til å gripe militært inn for å beskytte etniske russere i utlandet. Denne nye doktrinen skaper frykt i 12 land utover Ukraina, da ingen av ekssovjetrepublikkene har behandlet sin russiske minoritet bedre.

I Ukraina har alle presidenter siden uavhengigheten, og de fleste partiledere som Julia Timosjenko og Vitali Klitsjko, vært russisktalende. Etniske russere og russisktalende ukrainere er ledende i politikk og økonomi i Ukraina, og de kan i liten grad beklage seg over manglende minoritetsretter.

Da er situasjonen helt annerledes for russiske minoriteter i andre tidligere sovjetrepublikker, selv de landene som er de nærmeste allierte til Putin-regimet i Kreml. I diktaturet Hviterussland, for eksempel, pågår det en aktiv hviterussifiseringspolitikk, og andelen russisktalende i landet synker fra år til år.

Også Putins aller nærmeste allierte Kasakhstan - som sammen med Russland og Hviterussland er i ferd med å skape Den eurasiske union - viser i økende grad nasjonalistiske toner.

Kasakhstans president Nursultan Nasarbajev utfordres av den aller største russiske minoriteten i noe ekssovjetisk stat, på hele 37 prosent og til en stor grad konsentrert langs den russiske grensen. Nasarbajev har luftet tanken om å bytte ut det kyrilliske alfabetet med det latinske og jobber hardt med å øke bruken av det kasakhiske språket. Begge deler møter skepsis i Moskva og blant russerne i Kasakhstan, og Nasarbajev er svært påpasselig med å gå sakte og diplomatisk frem.

Men på tross av utfordringene med betydelige russiske minoriteter i landet og Putins nye doktrine om at Russland har rett til å forsvare sine minoriteter i utlandet med militærmakt, reiste både Nasarbajev og Hviterusslands diktator Aleksandr Lukasjenko til Moskva på torsdag. I et møte med Putin forsikret de to allierte statslederne om at arbeidet med å etablere Den eurasiske unionen går videre som planlagt, selv om Ukraina faller bort som partnerland. Avtalen skal signeres 1. mai i år.

Like interessant er det imidlertid at verken Hviterussland eller Kasakhstan har uttalt noen støtte til Putins fremferd i Ukraina. Begge lederne sørget for å sensurere presserapporter om revolusjonen i Ukraina, trolig fordi de selv frykter liknende revolusjoner, og har i høyden tillatt omtale av "ekstremistgrupper" som skaper politisk "kaos" i Ukraina. Nyheter om den russiske intervensjonen er blitt helt sensurert i Hviterussland og dysset ned i Kasakhstan.

Verken Nasarbajev eller Lukasjenko har kritisert Russland direkte for intervensjonen på Krim. Begge har bedt om møter i Samveldet av uavhengige stater (SUS, de tidligere sovjetrepublikkene). Og begge har kommet med vage uttalelser om at Ukraina bør bevare sin territoriale integritet, uten noen som helst referanse til Russland.

Baltikum sikret av NATO

Presidentene i Kasakhstan, Hviterussland og Russland møttes i Moskva på onsdag for å styrke samarbeidet

© Russlands presidentembete/Kureren

Av de tidligere sovjetrepublikkene er det kun de baltiske landene - Estland, Latvia og Litauen - som har klart å komme seg bak det beskyttende skjoldet et NATO- og EU-medlemskap gir. Likevel vekker de russiske aksjonene i Ukraina vonde minner og skaper betydelig frykt i disse tre landene.

Alle tre har betydelige russiske minoriteter, og særlig Latvia har vært utsatt for russisk separatisme. Situasjonen for russere i Latvia har også lett blitt kunnet brukt av Kreml for å vise russiske minoriteter i andre land hvordan det går når de mister beskyttelsen fra Moskva.

Ironisk nok er det nettopp EU som har trumfet gjennom minoritetsrettigheter for russerne i Latvia, og til dels i Estland. Men russernes kamp for å kunne bruke sitt språk i arbeidslivet og offentlige kontorer, samt for å kunne ha et dobbelt statsborgerskap, har blitt fulgt med stor oppmerksomhet både i Brussel og Moskva. Russland har ved mange anledninger holdt en truende tone overfor Latvia og Estland.

I Litauen, der den russiske minoriteten er langt mindre, er man like opprørt over maktspillene fra Moskva og Putins nye doktrine. Litauen kalte, sammen med Polen, inn til et ekstraordinært NATO-møte etter at russiske styrker på mandag startet en stor øvelse ved grensen mot disse to landene. Litauen hevdet å føle seg "truet" av Russland.

Og blant de russiske minoritetene i Baltikum er det ikke vanskelig å finne frustrasjon med lokale myndigheter og ønske om tilknytning til Russland. Dette, sammen med et utbredt ønske om å få lov til å ha dobbelt statsborgerskap, bidrar til å nøre oppunder mistilliten mellom balterne og russerne. Mange ser på russerne, som i første rekke startet å bosette seg i Baltikum i sovjettiden, som russiske femtekolonnister. Dette er imidlertid en lite sannferdig myte.

Putin-doktrinen, ført til sitt ytterste, vil gi Russland rett til å "beskytte" sine store minoriteter i særlig Latvia og Estland. Og ved en eventuell storkonflikt vil det finnes radikale røster blant denne, generelt fredfulle og velintegrerte, minoriteten å lene seg på. Derfor protesteres det heftig mot denne nye doktrinen.

Ukraina, Moldova, Georgia vil inn i NATO
Russisk sabelrasling på Baltikum vekker både frykt og vonde minner i regionen, men myndigheter og befolkningen føler seg likevel relativt trygg på grunn av medlemskapet i både NATO og EU. Og det er nettopp denne sikkerheten flertallet av befolkningen i Ukraina, Moldova og Georgia ønsker seg. Alle tre står i kø for NATO- og EU-medlemskap, jo før jo heller.

I Moldova har nemlig russerne allerede siden 1992 gitt mili

Protest mot Russland fremferd i Ukraina foran den russiske ambassaden i Latvias hovedstad Riga

© Einars Cilinskis/Kureren

tær og økonomisk støtte til utbryterrepublikken Transnistria, der 60 prosent av befolkningen er russere og ukrainere. Russiske "fredsstyrker" har siden krigen i 1992 sikret Transnistrias uavhengighet fra Moldova. I 2006 ble det i tillegg et overveldende flertall i en folkeavstemning for at Transnistria skal søke en "gjenforening" med Den russiske føderasjonen.

Og da Moldovas folkevalgte regjeringskoalisjon, som går under navnet "Alliansen for europeisk integrasjon", i høst valgte å skrive under assosiasjonsavtalen med EU, kom straffereaksjonene fra Moskva raskt. Det dreide seg om handelssanksjoner som gjør stor skade, men også trusler om at Russland kan anerkjenne Transnistria som en selvstendig stat. Samtidig har russerne påvirket Moldovas autonome provins Gagaus, der minoritetsfolket gagauserne bor, til å true med løsrivelse og tilknytning til Russland.

Les mer om gagausernes protest mot Moldovas EU-tilknytning i denne artikkelen: "Moldovas EU-tilnærming kan sprenge landet i tre".

Georgia merket Moskvas vrede i 2008, da dette kaukasiske landet hadde startet sin vei mot EU og NATO. Og da georgierne prøvde å få kontroll over sine to utbryterrepublikker, Sør-Ossetia og Abkhasia, som er dominert av hver sin etniske minoritet, grep den russiske hæren inn. Russerne installerte seg først som "fredsbevarende styrker" i de to georgiske landsdelene, men anerkjente dem som selvstendige stater kort etter.

Og mens georgierne nå forbereder en dypere EU-integrasjon, samt åpent jobber for å bli med i NATO, bygger russiske tropper et gjerde som vilkårlig deler landsbyer og familier langs "grensen" mellom Georgia og Sør-Ossetia. Det ulovlige gjerdet skaper nye fakta, og det bygges på tross av internasjonale avtaler Russland har underskrevet.

Les mer om russernes ulovlige murbygging inne i Georgia i denne artikkelen: "Russland 'bygger Berlin-mur' inne i Georgia".

I Ukraina vet man derfor hva som venter en på Krim, i verste fall også sør og øst i landet, der det er store russiske minoriteter. Krimhalvøya kan raskt omdefineres til en ny "røverrepublikk" på linje med Transnistria, Sør-Ossetia og Abkhasia. Under russisk militær kontroll kan det holdes en folkeavstemning om selvstendighet eller om overgang til Russland, med et gitt resultat, og russiske "fredsbevarende styrker" vil forsvare utbryterrepublikken.

Det eneste nye ved den russiske fremferden i Ukraina er begrunnelsen for innblandingen. For første gang bruker Kreml eksistensen av en stor russisk minoritet som legitimering for e

Grensen mellom Russland og den georgiske utbryterrepublikken Abkhasia er åpen for trafikk

© dm.ilin/GNU/Kureren

t militært inngrep i utlandet. Og ikke minst har man kunne observere hvordan Russland har fabrikkert "nødvendigheten" av å beskytte den russiske minoriteten.

Denne nye "Putin-doktrinen" ses derfor på som en reell trussel i alle nabolandene.

Sensur og frykt i Sentral-Asia
Og det er særlig i landene i Sentral-Asia at denne trusselen er overhengende. De fleste landene har viktige russiske minoriteter, alt fra 10 prosent av befolkningen i Turkmenistan til hele 37 prosent i Kasakhstan.

Og det ene sentralasiatiske landet etter det andre settes nå under press fra Moskva for å delta i den russiskstyrte Tollunionen, som i løpet av året skal bli til Den eurasiske unionen, eller "Sovjetunionen light", som kritikere kaller den. De fleste prøver aktivt å unngå deltakelse i unionen, rett og slett fordi den er altfor Moskva-styrt.

Kirgisistan, det eneste reelle demokratiet i Sentral-Asia, er allerede det neste landet der maktkampen mellom øst og vest utspiller seg. Myndighetene i Kirgisistans hovedstad Bisjkek er under svært stort press fra Moskva om å melde seg inn i Tollunionen, som de allerede delvis har sagt ja til.

Men forhandlingene drar ut og lokale medier, som er relativt frie, har uttrykt sin skepsis til at Kirgisistan skal underlegges Moskvas politiske og økonomiske kontroll. Regjeringen i Bisjkek har ved flere anledninger nektet å underskrive en unionsavtale, med henvisning til at teksten er blitt "diktert" fra Moskva.

Russland har imidlertid sterke pressmidler overfor Kirgisistan. En av landets største inntektskilder er overføringer fra de svært mange kirgisiske gjestearbeiderne i Russland, som står i fare for å bli utvist. Dessuten er det spenninger mellom de forskjellige etniske gruppene i landet, som Kreml lett kan utnytte til å skape politisk kaos. Rundt 22 prosent av befolkningen er dessuten russisk.

Usbekistan og Turkmenistan er ekstremt autoritære diktaturer. Her er nyhetene om både revolusjonen i Ukraina og den russiske fremferden på Krim blitt sensurert bort av de statskontrollerte mediene. Noen russiske rapporter om "utenlandsk innblanding" i Ukraina har blitt referert til, men det er komplett taushet om at den russiske minoriteten i Ukraina angivelig skal ha bedt om russisk hjelp.

Fra autoritære Tadsjikistan rapporteres det om at myndighetene er ekstra på vakt for å unngå en protestbevegelse etter ukrainsk modell. I det litt mindre autoritære Kasakhstan har det vært flere tilløp til støtteerklæringer til Ukraina foran den russiske ambassaden i Astana, som raskt har blitt bortvist av lokale politistyrker.

Led

I Georgia er russiske soldater i ferd med å bygge et ulovlig gjerde langs "grensen" til utbryterrepublikken Sør-Ossetia

© Molly Corso/EurasiaNet/Kureren

elsen i alle disse landene er redde for både at den ukrainske revolusjonsbevegelsen kan spre seg til landet deres, og for det økte presset fra Moskva gjennom Putin-doktrinen. Russland har nemlig store militærbaser også i Sentral-Asia, spesielt i Tadsjikistan, Kirgisistan og Kasakhstan. Hittil er det derfor en øredøvende taushet som er den dominerende reaksjonen.

Men minoritetene er lojale
Det er imidlertid viktig å påpeke at de russiske minoritetene i de fleste tidligere sovjetrepublikkene verken er separatister eller femtekolonnister. Det er vanlige fredselskende borgere. Russere i Ukraina, Baltikum, Kasakhstan og ellers i Sentral-Asia er i stor grad godt integrert i og lojale overfor sine nye fedreland, og mange av dem tilhører også den økonomiske eliten.

Men for et aggressivt Russland vil det ikke være vanskelig å finne provokatører blant disse minoritetene, eller som i Ukraina frakte inn store mengder russere gjennom de porøse grensene som så utgir seg for å være del av den lokale minoriteten. I seg selv utgjør de fredelige minoritetene ingen trussel for de ekssovjetiske statene, men likevel kan Moskva misbruke dem som et pressmiddel.

Det er den nye Putin-doktrinen som utgjør en trussel for de ekssovjetiske statene, som den spesifikt er rettet mot. Og nettopp eksempelet Ukraina, der den russiske minoriteten opplevde minst problemer, viser hvor lett Putin-regimet kan misbruke minoritetenes eksistens.

Det er mange problemer som blottlegges ved eksempelet Ukraina. Ett viktig problem er det gjennomført profesjonelle russiske propagandaapparatet, som har bidratt til å formidle et fullstendig skjevt bilde av den revolusjonære bevegelsen i Ukraina som "fascister, nasjonalister og kuppmakere". Da russiske medier har stor gjennomslagskraft i hele regionen, særlig blant minoritetene, vil slike Kreml-styrte kampanjer raskt få en radikaliserende effekt.

På Krimhalvøya, som er blitt foret med russisk propaganda og der uavhengige medier er blitt stengt, har en del av befolkningen latt seg overbevise om at fascistiske kuppmakere nå sitter ved makten i Kiev. Ukrainske politikere har ikke blitt sluppet inn på Krim for å forklare sin versjon.

I land som Kasakhstan, der det råder nesten idylliske forhold mellom den russiske og den kasakhiske befolkningen, er president Nasarbajev, men også opposisjonen, derfor blitt kraftig advart om hva som kan skje dersom landet revurderer sine bindinger til Russland. Og med Putin-doktrinen ute av sekken, synes veien til Kasakhstan og flere ekssovjetrepublikker mot ytterligere dominans fra Kreml sementert.

Av redaksjonen

© Kureren