USA |
 |
Kronikkforfatter Jonathan Turley er professor i offentlig rett ved George Washington University |
| © Jonathan Turley/Kureren |
Denne talen var kanskje Eisenhowers modigste og mest forutseende øyeblikk. Noenogfemti år etterpå befinner amerikanerne seg i det som ser ut som en evigvarende krig. Ikke før har vi trukket oss ut av operasjonene i Irak, så forlanger politiske ledere en innsats i Libya, Syria eller Iran. Og mens vedvarende krig betyr vedvarende tap for de pårørende, betyr det også vedvarende profitt for et nytt og større kompleks av næringslivs- og statlige interesser.
Det militærindustrielle komplekset næres nå av en beleilig tvetydig og usynlig fiende: Terroristen. Tidligere president George W Bush og støttespillerne hans insisterte på å definere tiltakene mot terrorismen som en "krig". Den koordinerte innsatsen til ledende politikere som tidligere visepresident Dick Cheney (som selv tidligere ledet forsvarsbedriften Halliburton) viste seg å ikke være innholdsløs retorikk.
Krigen skulle ikke bare komme til å maksimere myndighetsområdet til de amerikanske presidentene, men den skulle også komme til å maksimere budsjettene til etatene som har ansvar for forsvaret og innenlands sikkerhet.
Denne nye koalisjonen av bedrifter, etater og lobbyister overgår systemet som Eisenhower kjente til da han advarte amerikanerne om å verne seg mot "opphopningen av uberettiget innflytelse ... i det militærindustrielle komplekset." Det er videre ironisk at dette komplekset har opplevd noen av sine beste dager under president Barack Obama, som har utvidet bruken av droneangrep radikalt og hevder at det er han alene som får definere hva som utgjør en krig, og dermed behovet for å drøfte med Kongressen.
Den som investerte i selskaper som er involvert i innenlands sikkerhet, skal ha opplevd en årlig verdiøkning på 12 prosent gjennom hele 2013, noe som er en astronomisk avkastning i forhold til de andre stillestående delene av den nasjonale økonomien.
Bra for økonomien?
Det er få amerikanske politikere som er villige til å innrømme det, men det er ikke slik at vi kun dras inn i uønskede kriger; det synes som om vi trenger krigene, i hvert fall noen av oss. En studie viste at rundt 75 prosent av de falne kommer fra arbeiderklassefamilier. De trenger ikke krigene. De betaler regningen for krigene.
Eisenhower ville trolig blitt forferdet over størrelsen av dagens industrielle og statlige arbeidsstyrke som jobber med krig og tiltak mot terrorisme. Budsjettene for forsvar og innenlands sikkerhet brødfør nå millioner av mennesker i en ellers krympende økonomi. Hundrevis av milliarder dollar flyter hvert år fra statskassen til etater og kontraktører som har interesse i å holde landet på krigsstien og forsvarsbudsjettene høye.
Man kan observere den krigsbaserte økonomien over hele landet, og den inkluderer alt fra undervisningstilbud om innenlands sikkerhet og anti-terrorismekonsulenter til tjenester for reisende som ønsker å komme seg raskere gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassene.
Det "svarte budsjettet" til de hemmelige overvåkningsprogrammene ble nylig anslått til å ligge på hele 52,6 milliarder dollar (320 milliarder kroner) i 2013. Og det er kun de hemmelige programmene, ikke de mye større budsjettene for overvåk
 |
Advarte mot militærindustriens makt: Dwight Eisenhower var president i USA fra 1953 til 1961 |
| © NLEOMF/Kureren |
Kjernen i dette stadig økende komplekset er en innflytelsesrik akse av næringsliv, lobbyister og etater som har skapt seg en enorm, selvoppholdende terrordrevet industri.
Kontraktørene
I de siste åtte årene har billioner av dollar blitt overført til de militære og etatene for innenlands sikkerhet. Når myndighetene starter en krig som i Libya, detter inntektene som nedfallsfrukt i fanget til bedrifter som får sjenerøse kontrakter for å produsere alt fra erstatningsammunisjon til ferdigproduserte matretter.
Bare i løpet av de første ti dagene av krigen i Libya brukte myndighetene rundt 550 millioner dollar (3,4 milliarder kroner). Dette tallet inkluderer rundt 340 millioner dollar for ammunisjon; for det meste krysserraketter som måtte erstattes. Demokrater i Kongressen tilbød ikke bare en etterhåndsgodkjenning av angrepet i Libya, men de foreslo også å gi en permanent tillatelse til presidentembetet for å angripe mål som kan anses å stå i forbindelse med terrorisme - altså en vedvarende og endeløs krig mot terroren.
Lobbyistene
Det er flere tusen lobbyister i Washington som garanterer for de stadig økende budsjettene til krigføring og innenlands sikkerhet.
Ett eksempel på dette er den tidligere ministeren for innenlands sikkerhet, Michael Chertoff, som presset på for offentlige innkjøp av de sterkt kritiserte og lite testede kroppsskannerne som brukes på flyplasser. Da Chertoff ga haugevis av intervjuer for å overbevise offentligheten om at maskinene var nødvendige for å stagge terrortrusselen, var mange ikke oppmerksom på at produsenten av maskinen var kunde av Chertoff Group, det svært lønnsomme selskapet hans som driver med sikkerhetskonsulenttjenester.
Disse svært dyre maskinene ble senere droppet fra flyplassene, men ikke før produsenten, Rapiscan, hadde mottatt fortjenesten sin.
Lobbyistene fortsetter å sette politikerne under press ved å karakterisere ethvert budsjett som enten "sterkt i forhold til terrorismebekjempelse" eller "svakt i forhold til terrorisme". De har de perfekte produktene å tilby; produkter som er designet for å bli ødelagt og så erstattet i den endeløse krigen mot terror.
Sikkerhetsetatene
Men det er ikke bare svingdørene i administrasjonen som knytter de statlige etatene sammen med lobbyistene og næringslivet. Den krigsbaserte økonomien har sørget for at ministeriene for forsvar og innenriks sikkerhet så å si er blitt uangripelige. Miljø- og sosiale programmer elimineres eller kuttes med milliarder av dollar, mens de krigsbaserte budsjettene fortsetter å øke for å håndtere "nye trusler".
Det er blitt skapt et enormt system for å bekjempe terrorisme, som sysselsetter tusenvis av personer med tilgang til milliarder av dollar for å spane etter hjemlige terrorister i USA.
Med støtte av en hærskare av lobbyister og bedrifter, er regjeringsmedlemmer som tidligere minister for innenlands sikkerhet, Janet Napolitano, uovervinnelige i Washington. Da amerikanske borgere klagde over at de så barna sine bli famlet på av ansatte i transportsikkerhetsetaten, svarte Napolitano ganske enkelt at, dersom folk ikke ønsket at barn skulle kroppsvisiteres, så måtte de godta kjøpet av de upopul
 |
USAs tidligere visepresident Dick Cheney anklages ofte for å ha vidåpnet dørene for våpenindustrien |
| © Gage Skidmore/GNU/Kureren |
Det er ikke bare ministeriene for forsvar og innenlands sikkerhet som nyter godt av de store, automatiske pengeoverføringene. Det gjelder også det amerikanske justisdepartementet. Der har det blitt skapt et enormt system for å bekjempe terrorisme, som sysselsetter titusener av personer med tilgang til milliarder av dollar for å avsløre terrorister innenlands.
Problemet har, proporsjonalt sett, vært en kronisk mangel på ekte terrorister for å legitimere størrelsen på dette hjemlige sikkerhetssystemet. Som svar på dette problemet har justisdepartementet satt tall på alt fra enkle brudd på innvandringsbestemmelsene til kredittkortsvindel i en metodisk tilnærming man ikke har sett maken til siden Vietnam-krigen.
Justisdepartementet hevdet, for eksempel, å ha avslørt et større terrornettverk som del av "Operation Cedar Sweep", der libanesiske borgere ble beskyldt for å overføre penger til terrorister. Senere måtte man droppe alle anklagene mot de 27 tiltalte fordi de var grunnløse. Det viste seg at det kun var enkle småbutikker som var involvert i transaksjonene.
På tross av blunderne får det nye systemet for innenlands sikkerhet lov til å fortsette, med stadig bredere fullmakter og økende budsjetter. For noen få år siden endret justisdepartementet til og med definisjonen av terrorisme, slik at det nå kan telle et økende antall tilfeller av kriminalitet og hevde at disse er "relatert til terrorisme".
Et symbiotisk forhold
Denne økonomiske avhengigheten vår av krig motsvares av politikkens avhengighet av krig. Mange medlemmer av Kongressen representerer valgdistrikter med kontraktører som produserer materiell til bruk for innenlands sikkerhet og de pågående krigene våre.
På tross av meningsmålinger som viser at flertallet av amerikanerne er mot å forlenge krigsinnsatsen i Irak og Afghanistan, fortsetter det militærindustrielle komplekset å ha det lett når det gjelder å sikre støtten fra både demokrater og republikanere i Kongressen.
Det er et bevis på hvilken innflytelse denne alliansen har, at hundrevis av milliarder dollar fortsatt brukes i Afghanistan og Irak, samtidig som Kongressen planlegger å kutte milliarder fra kjerneprogrammer innen velferden, blant annet en mulig reduksjon av helseprogrammet Medicare på grunn av pengemangel. Men ikke noe av dette har betydning.
Det har ikke engang noen betydning at Afghanistans president Hamid Karzai har kalt USA "fienden" og sier han skulle ønske han hadde blitt med i Taliban. Selv de milliardene av dollar man har dokumentert at statsansatte i Irak og Afghanistan har stjålet, blir behandlet som en selvfølgelig kostnad ved å være involvert.
Det er dette Eisenhower i sin tid beskrev som den "malplasserte makten" til det militærindustrielle komplekset; en makt som reduserer befolkningens opposisjon og til og med tusenvis av døde soldater til noe uvesentlig. Krig kan være et helvete, men for andre i en krigsavhengig økonomi er krigen som manna fra himmelen.
* Jonathan Turley er professor i offentlig rett ved George Washington University og har avgitt forklaring under kongresshøringene om de store budsjettene og antall ansatte i forhold til kampen mot terrorismen i USA. Turleys innholdsrike blogg finner du på www.jonathanturley.org.
Av Jonathan Turley
© Kureren
| Tweet |
Utskriftsversjon |
På forsiden nå
 |
| Cuba "Siste reisesjanse til Cuba før amerikanerne kommer" Kureren - Nå, like før McDonalds og Coca Cola installerer seg på Cuba, boomer turismen til øya som aldri før. Etter at Washington og Havanna varslet en normalisering av forholdet har øya blitt populært blant turistene. Mange ser det som "siste sjanse" før globaliseringen tar også Cuba. |
 |
| Libanon Beirut, reisemålet som nekter å forsvinne Kureren - Midtøsten er nok en gang på randen av kollaps. Hundretusener av syriske flyktninger har strømmet til Libanon, og i den vakre Bekaadalen prøver IS-terrorister å etablere seg fra sine baser i Syria. Likevel blomstrer den evige turistbyen Beirut opp, atter en gang. |
 |
| Innenriks | Verden Norsk pass er visumfri døråpner til 141 land Kureren - Det røde, norske passet er et "power passport", ifølge det nye nettstedet "Passport Index". Det rangerer på sjette plass over de beste døråpnerne til enkel reising. Men rødfargen er lite original. |
 |
| Spania Pompidou-senter gjør kunstby av strandbyen Málaga Kureren - Den spanske strandbyen Málaga ved Costa del Sol lukter ikke lenge bare solkrem, men også oljemaling. Bare de siste ukene har to store museer - det franske Pompidou-senteret og det russiske St. Petersburg-museet - åpnet filialer i Málaga, som fra før hadde 26 museer. |
 |
| Sør-Korea Sør-Korea lokker med ville matopplevelser Kureren - Det er ikke mange land som markedsfører seg med stekte biller og levende blekksprut som menyforslag til undrende vestlige (og østlige) turister. Sør-Korea har imidlertid kultur for å være humørfylt og uskvetten i matveien. |
Kureren er en uavhengig nettavis som opererer i henhold til Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklame-plakaten.
Tips og andre henvendelser: post@kureren.no
Ansvarlig redaktør: Rainer Chr Hennig. Utgiver: Mediehuset afrol News. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet © Kureren.