See also: » 14.04.2014 - Anders Fogh Rasmussen: Stopp propagandaen, Putin » 11.04.2014 - Ensom i Tigerstaden » 10.04.2014 - "Laurbærkrans" med null innhold » 24.01.2014 - Endelig enighet om ny grunnlov i Tunisia » 09.01.2014 - Islamistene gir fra seg makten i Tunisia » 15.08.2013 - Tunisias islamistregjering vurderer nyvalg » 15.05.2013 - Øst-Tunisia under angrep fra al-Qaida » 12.02.2013 - Islamister truer kristne og moderate muslimer i Tunisia og Libya

Finn autentiske matoppskrifter fra hele verden på Verdensmat.no: Gazpacho Børek Kartoffelsalat Taboulé Gulasj Albóndigas Cevapi Rougaille Japrak sarma Zwiebelbrot Klopse Giouvetsi Paella Pljeskavica Pica pau Pulpo a la gallega Flammkuchen Langosj Tapenade Chatsjapuri Pasulj Lassi Kartoffelpuffer Tortilla Raznjici Knödel Lentejas Bœuf bourguignon Korianderchutney Brenneslesuppe Proia Sæbsi kavurma Sardinske calamares

Autentiske matoppskrifter fra hele verden finner du på Verdensmat.no: Réunion Portugal Aserbajdsjan Serbia Tyskland Seychellene Bosnia Spania Libanon Belgia India Kroatia Hellas Italia Ungarn Komorene Georgia Mauritius Østerrike Romania Frankrike

Tunisias tidligere diktator Zine el-Abidine Ben Ali

© Stewart Morris/GNU/Kureren

Leder, Kureren, 24. januar 2014 - Det er tre år siden den arabiske våren startet i Tunisia, og i Vesten brer det seg en allmenn skuffelse over denne opprinnelig feirede bevegelsen. Ikke så rart, med diktaturtendensene i Egypt, kaoset i Libya og krigen i Syria. Men Tunisia er genuint annerledes.

Det er tre år siden den arabiske våren startet i Tunisia, og i Vesten brer det seg en allmenn skuffelse over denne opprinnelig feirede bevegelsen. Ikke så rart, med diktaturtendensene i Egypt, kaoset i Libya og krigen i Syria. Men Tunisia er genuint annerledes.

De politiske prosessene i Tunisia går sakte, med flere tilbakeslag å veien. Men de går entydig fremover, i retning av et demokratisk styresett med håp om å bli et lysende eksempel i den arabiske verden.

Hvorfor? Tunisia har en helt annen historie enn de andre landene der vi har sett omveltninger, både før og under den arabiske våren.

Den mest opplagte grunnen til at det er mindre konflikter og radikalisering i dagens Tunisia enn i de andre revolusjonære landene, er at kampen mot det gamle regimet var relativt rask og ublodig, uten opprivende borgerkriger som i Libya og Syria og militærintervensjon som i Egypt. Kampene i disse landene har både radikalisert deltakerne og det har gitt dem våpen i hånd. Dette slapp man i Tunisia.

Og det er mange historiske grunner til at Tunisia slapp billigere unna med sin revolusjon. Blant de viktigste er at Tunisia aldri har vært et gjennommilitarisert land som Egypt og Syria. Det gamle regimet var et sivilt diktatur med mistro til de militære, som i dets øyne var den kraften som lettest kunne utfordre regimets makt.

Et svært progressivt land
Uten å forherlige det gamle regimet til diktator Zine el-Abidine Ben Ali, må det også minnes om at dette var et demokratifiendtlig regime, men ikke et menneskefiendtlig regime. Tunisias to diktatorer, Habib Bourguiba og Ben Ali, førte i mange henseende en eksemplarisk utviklingspolitikk.

Dette er lite kjent i Vesten, men Tunisia var faktisk et svært progressivt land gjennom mange tiår. Både Bourguiba og Ben Ali førte en politikk der basistjenester skulle føres ut til der befolkningen bodde (og ikke bare tilbys i hovedstaden, som i mange utviklingsland). Sykehus, skoler og høyskoler, men også arbeidsplasser, ble gjort tilgjengelig i alle provinser.

Og Tunisia hadde også den mest aktive likestillingspolitikken i den arabiske verden, der kvinner fikk reelle sjanser til å komme seg opp og frem. Med en aktiv sosial- og sysselsettingspolitikk i tillegg, førte dette til at ulikhetene var relativt små i Tunisia, i hvert fall frem til årtusenskiftet.

Men med tiden ble regimet til Ben Ali i økende grad selvtilfreds og korrupt, noe man kunne se på diktatorens og hans families store formue. Dette gikk ikke befolkningen hus forbi. Og når Ben Ali ikke lenger kunne levere det regimet hittil alltid hadde levert - økonomisk u

"Progressiv diktator" og "landsfader": Habib Bourguiba ble styrtet av Ben Ali i 1987

© Helmoony/GNU/Kureren

tvikling og muligheter for befolkningen - mistet han legitimiteten sin. Økt økonomisk håpløshet for ungdommen var den egentlige årsaken til utbruddet av revolusjonen.

Under de relativt egalitære forholdene var det også lite grunnlag for politisk radikalisering i Tunisia, på tross av at det gamle regimet ikke tolererte noen kritikk og gikk svært hardt ut mot alt som luktet av opposisjon.

Lite grunnlag for radikalisering
Selv ikke bevegelser som Det muslimske brorskap - fullstendig forbudt under diktaturet i Tunisia - kunne få fotfeste i landet. Islamismen, som nå også har nådd progressive Tunisia, ble dermed mye mildere enn for eksempel i Egypt, og tunisiske kvinner vil aldri godta egyptiske tilstander.

Islamistpartiet An-Nahdah, som "vant" valget i 2011, er derfor mye mindre radikalt enn de egyptiske muslimbrødrene og liker selv å sammenligne seg med regjeringspartiet AKP i Tyrkia. Det må påpekes at An-Nahdah "kun" fikk 37 prosent ved valget, altså ikke flertall. Og denne relativt høye støtten, som nå har smuldret opp, fikk partiet først og fremst fordi det var det eneste som var godt organisert og fikk pengestøtte utenfra, mens de sekulære partiene var håpløst splittet.

Islamismen står dermed langt fra så sterkt i Tunisia som mange i Vesten har tolket dette. Og ved valget i 2014 vil An-Nahdah neppe klare å gjenta suksessen fra 2011, i hvert fall ikke dersom den sekulære opposisjonen klarer å samle troppene, slik det nå ser ut.

Til sist må det også påpekes at Tunisia under Ben Ali hadde relativt godt utbygde statlige og frivillige strukturer, selv om alle disse måtte gi inntrykk av å være 100 prosent regimetro. Det vil si at den nye republikken allerede har et godt grunnlag å bygge en ny stat på. Dette står i skarp kontrast til nabolandet Libya, der alt utgikk fra én gal mann på toppen.

Tunisierne er nå i ferd med å ta med seg hele dette positive grunnlaget fra fortiden og steg for steg bygge seg en ny, demokratisk republikk. Nå er en ny grunnlov klar, og senere i år skal det avholdes valg. Det går sakte, men det går riktig vei.

Og dersom noen prøver å avspore denne veien mot et funksjonelt demokrati, er massene raskt tilbake på gatene, slik vi så i fjor sommer. Da er heldigvis tunisiske mathavere måteholdne, og går i dialog med opposisjonen. I motsetning til Muhammed Mursis radikale islamister i Egypt, tok nemlig tunisiske An-Nahdah tak i kravene som ble fremsatt av demonstrantene. Derfor er det nå raske fremskritt i Tunisia.

Den som allerede har avskrevet revolusjonen Tunisia som mislykket, vil derfor bli overrasket i årene som kommer.

Av Kureren-redaktør Rainer Chr Hennig

© Kureren