 Oslo City: Fullt av folk, men likevel ensomt © Sparebank1/Kureren
Ensom i Tigerstaden
 | Lina Fogh-Petersen er Kureren.no's danske leserkorrespondent i Norge, og gir oss et utenlandsk blikk på vårt nærmiljø | | © Jannecke Øinæs/Kureren |
Leserkorrespondentbrev, 11. april 2014 - Lenge trodde jeg at det var fordi jeg er utlending, at jeg oppfatter Oslo som en kynisk by, skriver leserkorrespondent Lina Fogh-Petersen. Men også osloboerne bekrefter at det er lett å bli ensom i Tigerstaden.I Klassekampen den 24.2.2014 forteller forfatter Ola Jostein Jørgensen om sin nye novellesamling, som har 22. juli 2011 som bakgrunn. Han beskriver hvordan folk i Oslo i tiden rett etter bombeangrepet og massakren på Utøya virket mer opptatt av sine medmennesker, men også hvordan hensynet fort forsvant i hverdagen. Sånn som det alltid gjør, fordi livet går videre for oss som ikke har vært direkte implisert.
En by uten sjel?
Men det var ikke så mye 22. juli-temaet som fenget meg, som måten han beskriver Oslo by på - for den kan jeg i høy grad nikke gjenkjennende til. Jørgensen sier selv: "Når du flytter hit uten å kjenne så mange, er Oslo en veldig lite hyggelig by å komme til. Det er ingen som tar deg imot eller hilser deg velkommen, og det tar tid å finne miljøer og bli kjent med dem. Oslo er et sted der man lett kan forsvinne og falle gjennom sprekkene hvis man har uflaks, er av den innadvendte typen eller bare vil."
Da jeg flyttet til Oslo for fire og et halvt år siden, kjente jeg to mennesker i byen. Når man flytter til utlandet, må man regne med å skulle gjøre en innsats for å få seg et nettverk, og jeg var innstilt på at den første tiden ville bli hard, men jeg hadde aldri gjort meg begrep om hvor stor ensomheten ville bli.
Det første års tid var jeg utrolig ensom. Jeg brukte masse tid på å gå rundt for å få et overblikk over byen, og selv om det er mange fine steder i Oslo, så har jeg aldri forelsket meg i byen.
Det er en hardhet over den, som jeg aldri helt har trengt gjennom. Jeg har fundert over hva det skyldes. For jeg er tilbøyelig til å tro at forskjellen på dansker og nordmenn tross alt ikke er så stor at man er helt lost når man som danske kommer til Norge. Eller Norge er kanskje å ta for hardt i, for det er spesielt Oslo jeg kjenner til. Og å si at byen er uten sjel, er selvfølgelig feil. En by med mennesker er aldri uten sjel.
Osloboer
Mitt bilde av en typisk osloboer er f.eks. den unge kvinne på trikken, som sitter og snakker veldig høyt i mobiltelefon med en venninne. Hun beskriver typisk et møte med en fyr hun ser og sammen analyserer de seneste date. Kvinnen blir meget personlig i det offentlige rom idet hun høylydt forteller om personlige opplevelser, som selvfølgelig ikke er tilegnet oss andre på trikken, men som vi allikevel ikke kan unnlate å ta del i fordi hun snakker høyt.
Men den personlige dimensjonen forsvinner så fort telefonsamtalen avsluttes. Med en gang den gjør det, stirrer hun ut av vinduet og unngår for enhver pris øyenkontakt med andre passasjerer. Hun ser faktisk sur og kald ut og kontrasten mellom hennes utstråling nå og det hun "delte" med oss for få minutter siden, blir larmende tydelig.
Hvem er hun? Det får du mest sannsynlig ikke svar på, fordi hun er lukket. Og hun åpner seg ikke igjen før hun er sammen med folk hun kjenner. Hennes venner.
Men hvordan skal man komme inn på livet av osloboeren? Hvem får adgang?
Introvert-ekstrovert
Jeg har gjennom min jobb fått et solid nettverk, bestående av noen få nære venner og noen gode bekjentskaper. Hadde jeg ikke møtt folk gjennom jobben, vet jeg faktisk ikke hvor jeg skulle ha oppsøkt folk. Spesielt fordi jeg ikke er den oversosiale type som helt uanstrengt snakker med folk jeg ikke kjenner. Jeg synes small-talk er anstrengende.
Men jeg er ikke sosialt håpløs og det er jo lykkes meg å lære folk å kjenne og også knytte dem til meg. Jeg setter stor pris på mitt nettverk.
Og så tenker jeg på dem som er dårligere enn meg til å få kontakt. Hva skjer med dem i en by som Oslo? For meg tok det over ett år å få et skikkelig nettverk, og det er ikke noe stort nettverk. Hva skjer med dem som intet nettverk har? De må oppleve en høy grad av ensomhet.
Den lille storbyen i vinterhi
Lenge trodde jeg at det var fordi jeg er utlending, og derfor etter hvert har bygget meg opp et glansbilde av fedrelandet, at jeg oppfatter Oslo som en kynisk by. Men i artikkelen fra Klassekampen, hvor Ola Jostein Jørgensen setter ord på mange av de tankene og følelsene jeg går rundt med i forhold til Oslo, så ser jeg at det ikke bare er et spørsmål om å være utlending og se det utenfra.
Men hva er det med Oslo som atskiller seg fra andre storbyer? Og gjør den i det hele tatt det? Er ensomheten et storbyproblem?
Oslo er en liten storby. Innbyggertallet er lavt, likesom i resten av landet. Har det noe å si? Vil Oslo være med i klubben til de store, og ender derfor opp som en litt arrogant og kjølig wannabe?
En annen ting jeg har tenkt på, er den lange vinteren. Vinteren i Oslo er skremmende lang. I Danmark opererer vi med tre måneder til hver årstid. Og så holder naturen seg heldigvis ikke innenfor et menneskeskapt tidsrom, men det er likevel ganske tett på. I Oslo er vinteren nærmere fem måneder lang. Og ofte kommer det ikke et skikkelig lag snø til å lyse den lange, mørke vintertiden opp med.
Mørketiden har en effekt på humøret, men så sannelig også på hvordan vi omgås hverandre, for hvem har lyst til å gå ut og smile til verden når termometeret viser pluss to og det er slaps i gatene? Vi murer oss heller inne i våre hjem og kravler under teppet med en god bok og oss selv. Selv ser jeg ikke mine naboer fra oktober til langt ut i mars, hvor vi stille og rolig våkner fra våre vinterhi og forsiktig åpner døren til balkongen for å se om verden fortsatt består.
En by med sjel
Det høres ut som om Oslo er en helt forferdelig by, hvilket slett ikke er riktig.
Oslo er mye annet enn ensomhet. Oslo er f.eks. storbyen med så kort vei til naturopplevelser, at man ikke får noe tilsvarende noe sted. Oslo er parkliv om sommeren. Oslo er mennesker som myldrer ut i gatene så fort vårsolen sender sine stråler ned mellom husblokkene. Faktisk kjenner jeg intet folkeslag som nyter vår og sommer så intenst som Oslo-boerne. Vinteren er så lang og man vet å sette pris på varme og lys.
Men kanskje skulle man allikevel gå ut dit. I vintermørket. Og smile til en fremmed. Det starter vel med meg selv?
Lina Fogh-Petersen er Kurerens danske leserkorrespondent i Norge, og gir oss et utenlandsk blikk på vårt nærmiljø. Lina er utdannet cand.mag. i nordisk og engelsk fra Århus universitet og har bodd i Oslo siden 2009.
Av Lina Fogh-Petersen © Kureren
|
Utskriftsversjon
