 Britenes statsminister Margaret Thatcher møter president Ronald Reagan og visepresident George Bush i Det hvite hus, februar 1981 © White House/Kureren
Leder: Pinlig hyllest av Thatcher | Margaret Thatcher (1925-2013) gikk bort i dag | | © Newton/Thatcher Foundation/Kureren |
Kureren, 8. april 2013 - Det er forståelig at mange briter hyller Margaret Thatcher, seierskvinnen fra Falklandskrigen, på hennes dødsdag. Men det er pinlig når norsk høyreside hyller hennes økonomiske politikk, som ville skapt enorme protester i Norge.
Kureren kondolerer etter tidligere statsminister Margaret Thatchers bortgang. For mange briter har hun betydd en gjenoppståelse av nasjonal selvfølelse og gitt landet en ny rolle i internasjonal politikk etter det mange, i vårt syn feilaktig, så på som de ydmykende tiårene der imperiet falt fra hverandre.
Men Kureren er ikke enig i at noen utenfor Storbritannia har god grunn til å hylle det politiske livsverket til Thatcher. Til det gjorde hun for mye skade.
Det er særlig pinlig når personer som tidligere statsminister Kåre Willoch og nåværende FrP-leder Siv Jensen i dag hyllet Thatchers økonomiske politikk på NRKs 'Dagsnytt 18'. Willoch hevder at Thatcher var "nødvendig" på det tidspunktet i britisk historie for å rydde opp i økonomien, noe hun angivelig "klarte", mens Jensen sier Thatcher var hennes store politiske "forbilde" som skapte "valgfrihet" for folk flest.
Begge deler er historieforfalskning, bevisst sådan.
Det er en myte at Thatcher var den sterke lederen, "Jernkvinnen", som var nødvendig for å rydde opp i et Storbritannia i rask økonomisk forfall. Myten, som de konservative bevisst har skapt, er at fagforeningene hadde for stor makt i øystaten, og med stadige streiker som lammet landet hindret nødvendig økonomisk omstilling, noe bare en jernkvinne av Thatchers format kunne rydde opp i. Det var dermed "nødvendig" at hun knakk ryggen på britisk fagbevegelse.
Det som derimot er korrekt, er at britisk industri sårt trengte en nyorientering og måtte komme seg bort fra ulønnsomme sektorer som for eksempel sterkt subsidierte kullgruver.
Men dette gjaldt faktisk mange europeiske land på den tiden, inkludert Tyskland, Frankrike og Norge. Her klarte man en mindre brutal omstillingsprosess i dialog med fagbevegelsen og med et mål om at sysselsettingen skulle bevares gjennom omskolering og insentiver til etablering av ny industri. Den viktige forskjellen var at, i de fleste andre land enn Storbritannia, brydde statsledelsen seg mer om å bevare velferden blant den arbeidende befolkningen enn om å følge ideologien til punkt og prikke.
Thatcher kurerte den britiske økonomien? Unnskyld? Se på Storbritannia nå, som er bygget på Thatchers ideologiske fundament, et fundament ikke engang "New Labour" under Tony Blair turte å utfordre.
Store landsdeler er kastet ut i en fattigdom som har bitt seg fast siden Thatcher herjet. Sammenlign dette med det tyske Rhurområdet, som hadde de samme ulønnsomme industriene og har klart å omstille seg og bevare verdigheten for folk flest. Eller sammenlign det med Kirkenes, Mo i Rana og Årdal, som ville vært avfolket hadde vi fulgt thatcherismen.
Store deler av den britiske befolkningen er blitt parkert i en underklasse, avhengig av trygd og i et liv med stadige ydmykelser. Klasseskillet er så godt gjenetablert at det er håpløst for neste generasjon å bryte ut av fattigdommen. Nå fødes du inn i fattigdom, og blir der.
Og den "fantastiske" privatiseringen under Thatcher? Jernbanen var det eksempelet Thatcher selv var opptatt av. Og det har gått så dårlig at selv de konservative i Storbritannia har angret. Og utbredelsen av private helse- og skoletilbud i Storbritannia er blitt et paradeeksempel på hvordan det offentlige tilbudet med tiden blir så uthult og kastes i en permanent krise, at det fordyper klasseskillet enda sterkere.
Nå har thatcherismen bidratt sterkt til at nye næringer, særlig innen finans, har kunnet vokse seg store og befeste Londons plass på verdenskartet. Men spør folk utenfor London om City, der finansnæringen boltrer seg i uhørt rikdom. Hvilke arbeidsplasser og hvilken velferd skaper dette for folk flest? Ingen. Tvert imot fordyper finansnæringen klasseskillet enda mer.
Er dette oppskriften for Norge, Siv og Kåre?
Og når det gjelder britenes hyllest av Thatcher som den som gjenopprettet landets ære i Falklandskrigen, skal vi også ta dette med en klype salt. Vi må gjerne foretrekke Premier League og holde med britiske fotballag i Norge, og til og med synes at gjenerobringen av Falklandsøyene var legitim, men anglomanien går noen ganger for langt når noen av oss får tårer i øynene av "Rule, Britania! Britannia rule the waves".
Nasjonalismen i Storbritannia, gjenoppvekket av Thatcher, er i stor grad basert på sjåvinisme. Den bygger på et historiesyn som fremelsker det brutale britiske imperiet, og den fremhever Storbritannias spesielle rolle og rett til isolasjonisme. Britisk utenrikspolitikk står fortsatt i sterk kontrast til den norske, og undergraver i mange tilfeller internasjonal rett.
Og Thatchers arv er i høyeste grad levende. Sammen med Ronald Reagan står hun for gjennombruddet for den neoliberale politikken. I nesten hele den engelsktalende verden er ideologien hennes fremherskende, og den sprer seg raskt til andre land. Vi har selv fått vår del av den, og dersom Høyre og FrP viner valget til høsten, kan det se ut som om vi får en enda større dose.
Thatcher var stor, det er det liten tvil om. Hun har hatt enorm betydning for utviklingen av Storbritannia og skapt en modell som fortsatt påvirker store deler av verden. Men det at hun var en av etterkrigstidens viktigste politikere, er ingen grunn til å hylle verket hennes.
Av redaktør Rainer Chr Hennig © Kureren
|
Utskriftsversjon
