See also: » 14.04.2014 - Anders Fogh Rasmussen: Stopp propagandaen, Putin » 11.04.2014 - Ensom i Tigerstaden » 10.04.2014 - "Laurbærkrans" med null innhold » 12.03.2014 - Hva sier folkeretten om situasjonen på Krim? » 12.03.2014 - "House of something II": Kutt i kultursektoren » 11.03.2014 - Knut Olav Åmås: "Et fritt og tenkende kulturliv" » 03.03.2014 - Regjeringens kulturpolitikk: "House of something" » 01.03.2014 - På tide at Norge åpner kjeften overfor Putin

Finn autentiske matoppskrifter fra hele verden på Verdensmat.no: Gazpacho Børek Kartoffelsalat Taboulé Gulasj Albóndigas Cevapi Rougaille Japrak sarma Zwiebelbrot Klopse Giouvetsi Paella Pljeskavica Pica pau Pulpo a la gallega Flammkuchen Langosj Tapenade Chatsjapuri Pasulj Lassi Kartoffelpuffer Tortilla Raznjici Knödel Lentejas Bœuf bourguignon Korianderchutney Brenneslesuppe Proia Sæbsi kavurma Sardinske calamares

Autentiske matoppskrifter fra hele verden finner du på Verdensmat.no: Réunion Portugal Aserbajdsjan Serbia Tyskland Seychellene Bosnia Spania Libanon Belgia India Kroatia Hellas Italia Ungarn Komorene Georgia Mauritius Østerrike Romania Frankrike

Kureren, 19. juni 2013 - Bildene fra den voldsomme maktbruken mot demonstrantene i Tyrkia kan gi inntrykk av et stort tilbakeslag, men egentlig bør demonstrasjonene i Brasil og Tyrkia gi oss i Vesten et stort håp. De viser at folk, på tvers av kulturer, vil kreve sine demokratiske rettigheter når velstanden synes sikret.

Det kan synes som om det er store tilbakeslag for demokratiet og menneskerettighetene verden over, og mange pessimister ser allerede vår verdensorden truet. Kina, verdens neste supermakt, er et arrogant diktatur, i Russland undergraves demokratiske rettigheter, den arabiske våren ender i islamistiske skuffelser og selv i enkelte EU-land er antidemokratiske bevegelser på fremmarsj.

Men dette dekker kun over den store trenden i verdenspolitikken. Demokratiet har aldri stått så sterkt i Latin-Amerika som nå, der det kun er Cuba som ikke gjennomfører frie valg. I Afrika er de fleste landene grunnleggende demokratiske, og selv i Asia og Midtøsten brer demokratiet seg.

Men vi vet at demokratiske valg ikke nødvendigvis fører med seg et fullt demokrati, der folkemeningen har en betydning, og ikke nødvendigvis sikrer grunnleggende menneskeretter, slik også Tyrkias president Abdullah Gül så passende påpekte etter at de fredelige protestene i Istanbul og Ankara ble møtt med politivold.

Og det er nettopp der slagene står i demokratiene Tyrkia og Brasil. Befolkningen i begge land krever en høyere kvalitet på demokratiet, at de blir hørt også mellom valgene, at politikerkasten ikke lever i sin egen korrupte boble, at skattepengene blir brukt til folkets beste og at det sivile samfunn får en større innflytelse. Kort sagt krever de modne demokratiske standarder, slik vi har dem her.

Brasil og Tyrkia har flere fellestrekk.

De mest påfallende er at politiske og økonomiske. Politisk sett har en lang epoke med autoritære regimer og militærstyrer i begge land blitt avløst av fritt valgte ledere, til sist med partier som i teorien bryter med den autoritære fortiden - sosialdemokratene i Brasil og islamistene i Tyrkia. Økonomisk har begge land opplevd en enorm vekst som har gjort dem til regionale stormakter, gitt en omfattende middelklasse og tent håp om at hele befolkningen kan stige ut av fattigdommen.

Et annet spennende fellestrekk er at verken Tyrkia eller Brasil tilhører den tradisjonelt liberale kulturkretsen, og at begge land har en overveiende autoritær historie. For noen tiår siden var det få som forventet seg et ekte dyptgripende demokrati i et latinamerikansk land eller i et muslimsk land. Nå går store befolkningsgrupper på gatene i Brasil og Tyrkia og krever nettopp dette.

Det viser at det liberale vestlige eksempelet fortsatt har muligheten til å tenne håp og ønsker i svært forskjellige kulturer (så fremt det ikke blir pådyttet utenfra). Et minimum av økonomisk og sosial sikkerhet samt en stor nok middelklasse synes å være det utslagsgivende, uavhengig av de kulturelle faktorene vi i Vesten så ofte fremhever.

Eksempelet Tyrkia viser at, når befolkningen har fått tilfredsstilt sine basisbehov og fått noen tiårs smak av demokrati, så vil de kreve et mer dyptgående demokrati, også i Midtøsten. Det tyrkerne gjør i dag, vil kanskje tunisierne og egypterne også gjøre om et par tiår. Det gir håp for Midtøstens fremtid.

Eksempelet Brasil viser at en latinamerikansk middelklasse har de samme kravene som en europeisk middelklasse, og det brasilianerne gjør i dag når som helst kan gjenta seg i andre latinamerikanske land. Det gir håp for Latin-Amerikas fremtid.

Også i Asia er det håp. Japan har vist vei, og sørkoreanerne krevde sine demokratiske rettigheter på 1980-tallet etter en eksplosiv vekst i velstanden. Liknende trender ses nå i land som Malaysia og vil trolig raskt bre seg til hele Sørøst-Asia i og med økende velstand. Og en dag vil også Kina måtte by befolkningen mer friheter.

Den store trenden er derfor at demokratiet fremmer velstanden, som igjen fremmer folkekravet om mer demokrati. Behovene som nå er vekt i Tyrkia vil ikke kunne stanses av statsminister Recep Tayyip Erdoğan. Og Brasils president Dilma Rousseff vet at hun nå må levere mer folkestyre. Verden går fortsatt fremover.

Av

© Kureren