Mali |
 |
Sankoremoskeen i Timbuktu, en del av verdens kulturarv |
| © Eloundou Assomo, Lazare/Unesco/Kureren |
Timbuktu spilte en gryende rolle i Ghanariket (år 500-1000), vokste seg til hovedstad i Maliriket (år 1200-1400) og var den største og rikeste byen i Songhairiket (år 1400-1600). Den transsahariske salt- og gullhandelen, fra 1400-tallet også den arabiske slavehandelen, la grunnlaget for en sagnomsust rikdom. Til og med i Europa var Timbuktu kjent som byen som var brolagt med gull. Timbuktu var den eksotiske byen langt der borte - en myte som består i dagligspråket den dag i dag.
Islam har vært den dominerende religionen i tusen år, fredelig innført av transsahariske handelsmenn. Og senest siden 1400-tallet har Timbuktu hatt en særrolle innen islam, som det viktigste lærestedet sør for Sahara. Byen fikk sine karakteristiske moskeer, universitet og koranskoler. Timbuktu var da blant verdens ledende læresteder for koranlære, arabisk språk, retorikk, astrologi og juss.
Etter marokkanernes erobring i 1591, minket byens betydning sakte, men Timbuktu fortsatte å være et viktig handels- og lærested helt til kolonitiden.
Mens handelen genererte store ressurser til å skape byens særegne arkitektur - ett av grunnlagene for dagens verdensarvstatus - finansierte den også Timbuktus status som vitenskapsby. Og i løpet av århundrene ble det nedfelt et stort antall manuskripter, hvorav kanskje opp til en million fortsatt eksisterer i det nordlige Mali. Disse historiske dokumentene er den andre og kanskje viktigste grunnen for verdensarvstatusen.
Egentlig er det et under at manuskripter så gamle som fra 1200-tallet har klart å overleve de mange angrepene, maktovertakelsene og opp- og nedgangstidene i sagnomsuste Timbuktu. Lykken er kanskje at alle makthaverne i byen, i tillegg til byboerne, har vist stor respekt for disse dokumentene. For de forskjellige muslimske herskerne, selv for arvefienden Marokko, var det en selvfølge, og skriftene hadde etter hvert nærmest en hellig status.
Og selv de "vantro" viste allerede fra begynnelsen stor respekt for Timbuktus unike kulturarv. Den første europeer som fikk innblikk i skriftene var den tyske afrikaforskeren Heinrich Barth, som besøkte Timbuktu i 1853-54. Barth var svært kjent i samtiden, og hans positive evaluering av skriftene, byen og dens kulturarv la grunnlag for en viss ærefrykt også etter den franske erobringen i 1894.
 |
Timbuktumanuskriptene inneholder avhandlinger om matematikk og astronomi fra datidens forskningsfront |
| © EurAstro/Kureren |
Mens Timbuktus økonomiske grunnlag og viktighet smuldret hen i fransk kolonitid, søkte byens ledende familier å bevare kulturarven. Intet sted var det en større tetthet av biblioteker per innbygger enn i Timbuktu. Og de privateide bibliotekene klarte å ta vare på anslagsvis 700.000 gamle dokumenter - kanskje opp mot en million - som representerer den kanskje største kulturskatten i Afrika overhodet, siden den dokumenterer flere hundreårs historie, litteratur, filosofi og vitenskap.
Konservering
Men det er klart, med tiden ble Timbuktus gamle skrifter truet av forfall. Vær, fukt, skadedyr, stadige oppslag og ikke alltid like god lagring tærte på de skjøre papirene. Ett og annet dokument ble også solgt på det svarte markedet og samlinger gikk tapt med familier som flyttet ut av byen i og med det franske herredømmet.
Ingen har noensinne betvilt Timbuktus plass som et av kulturhistoriens viktigste sentre. UNESCO nektet i 1981 likevel maliske myndigheters søknad om å ta opp Timbuktu på verdensarvlisten. Grunnen var at store deler av den gamle byen var i forfall, at viktige monumenter alt var gått tapt og - viktigst av alt - at det ikke var lagd noen troverdig plan for konservering og bevaring av kulturskattene i Timbuktu.
Men i 1988 ga UNESCO etter: Malis myndigheter hadde kartlagt bedre byens gjenværende skatter og vedlagt planer for konservering av dem (som ikke alltid ble fulgt opp). FNs kulturorganisasjon ble i første omgang likevel bare med på å skrive byens tre eldgamle moskeer og 16 gravplasser og mausoleer inn på verdensarvlisten. Disse hadde blitt godt nok kartlagt.
I mellomtiden gikk Timbuktumanuskriptene mer og mer i glemmeboka. I kolonitiden mistet byen sin betydning og deler av sin befolkning, og den tradisjonelle arabiske undervisningen ble tilsidesatt. I og med UNESCO-prosessen ble det fra 1970 startet et beskjedent kartleggings- og restaureringsprosjekt for Timbuktus mange private biblioteker. Men manglende finansiering ga få resultater.
Først i år 2000 ble det gjort et seriøst fremstøt for å redde manuskriptene i Timbuktu, med Universitetet i Oslo og Ahmed Baba-instituttet i Timbuktu som ledende pådrivere og NORAD som en av hovedsponsorene. "Timbuktu Manuscripts Project" skulle kartlegge, konservere og tilgjengeliggjøre kulturskattene, og løp over en syvårsperiode.
Det viktigste resultatet av det norskstøttede prosjektet var å øke den internasjonale oppmerksomheten rundt Timbuktumanuskriptene og dermed inspirere etableringen av andre og større prosjekter. Like viktig var det å sette malierne i stand til å overta ansvaret for konserveringen av dokumentene: Et stort antall lokale bokbindere ble utdannet og Ahmed Baba-instituttet ble gitt resurser til å digitalisere
 |
Oppdagelsesreisenden René Caillié lagde i 1828 denne skissen av Timbuktu |
| © René Caillié/Wikimedia/Kureren |
I 2003 ble sørafrikanske myndigheter engasjert. Det separate Tombouctou Manuscripts Project skulle raskt bli et prestisjeprosjekt for det nye NEPAD-partnerskapet for Afrika, igjen et initiativ som skulle gi Afrika en "kulturell renessanse" ut fra kontinentets egne krefter.
Dermed begynte ballen å rulle, og i 2009 sto det nye Ahmed Baba-instituttets bygning i gamlebyen i Timbuktu klart.
Bygget var ment å huse mellom 200.000 og 300.000 historiske manuskripter som var blitt kjøpt opp fra 24 private biblioteker i og rundt Timbuktu, i tillegg til et restaureringsatelier, et forskningssenter og utstillingslokaler til glede for turistene. Digitaliseringen av dokumentene blir fortsatt, slik at flere og flere av de lite kjente dokumentene tilgjengeliggjøres for forskningen.
Og fortsatt er det et stort antall private biblioteker, anslagsvis 25, som huser de fleste manuskriptene. Privatsamlingene nyter imidlertid godt av kunnskapen fra det nye Ahmed Baba-instituttet og får hjelp til katalogisering, forsvarlig lagring og konservering.
De internasjonale prosjektene har avdekket, og er fortsatt med å avdekke, et mylder av ukjente og fascinerende kilder til Vest-Afrikas historie. Noen manuskripter er kun korte brev på arabisk. Andre er forseggjorte, illustrerte avhandlinger i kunstferdig kalligrafi med stor litterær eller vitenskapshistorisk verdi.
Et av de mest kjente verkene som har overlevd takket være Timbuktus bibliotekarer er 'Tarik al Sudan', 'Sudans historie', nedskrevet av den muslimske lærde og imamen Abd al Sadi i omtrent 1655 og gjenoppdaget av Heinrich Barth under hans opphold i Timbuktu. Boken er et fantastisk historisk verk som er den viktigste kilden overhodet til Songhairikets historie frem til den marokkanske erobringen i 1591.
Al Sadi beskriver hvordan Songhairiket etablerte seg etter Malirikets fall, om tuaregenes viktige rolle i Timbuktu, om den sosiale orden i byen og hvordan det han kaller et "moralsk forfall" svekket Songhai og la det åpent for marokkanerne. Forfatteren lister også opp de viktigste lærde i Timbuktu og deres hovedverk. Da Barth i 1857 beskrev denne "komplette historieboken" bidro han sterkt til å heve respekten for subsahariske kulturer i Europa. 'Tarik al Sudan' lever videre som en av Afrikas betydeligste kildebøker.
Andre bøker av Timbuktus lærde gir inngående beskrivelser av solsystemet eller av astronomiske teorier. Matematikken, fysikken og til og med optikken er fyldig dekket. Det finnes fyldige religiøse analyser, samt rettslige utlegninger og avgjørelser. Datidens litteratur og musikk er representert, sammen med enkle forretningstransaksjoner. Verken legevitenskapen eller filosofien mangler. Kort sagt, en unik k
 |
Konservering og transkripsjon av dokumenter ved Ahmed Baba-instituttet i Timbuktu, Mali |
| © Ford Foundation/Ami Vitale/Kureren |
Og mer enn Vest-Afrika. For Timbuktus arkiver inneholder også mengder av manuskripter som er kopier av verker opprinnelig skrevet av muslimske lærde fra Andalusia til Kairo. Mange av originalene er gått tapt, mens kopiene i Timbuktu til dels eksisterer.
Utrolig nok er det svært lite av denne enorme kildemengden som er blitt vitenskapelig evaluert frem til nå. Det vil si, når en vet hvor pinlig lite afrikansk historie har betydd som forskningsdisiplin verden over, er det på ingen måte utrolig.
Etter nyåpningen av Ahmed Baba-instituttet i 2009, har dette gradvis endret seg. Sør-Afrika, Norge, Tunisia, Luxemburg, med flere har gjort en god jobb med å utdanne et stort antall maliere som konserverer og tilgjengeliggjør denne unike kulturskatten.
Trusselen fra al Qaida
I juni 2012 kom Timbuktu, sammen med flere byer nord og øst i Mali, under kontroll av tuaregmilitiaer og deres allierte islamister. Særlig Timbuktu skulle komme til å falle i hendene på de mest ekstreme islamistgruppene, AQIM, alliert med terrorgruppen al Qaida.
I løpet av 2012 ble mange av kulturskattene i Timbuktu røvet eller ødelagt. Særlig mausoleene og gravplassene til gamle lærde ble totalt ramponert da islamistene anså dem som steder for avgudsdyrkelse. Ugjerningene er blitt omtalt som krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Skjebnen til Timbuktumanuskriptene er i begynnelsen av 2013 fortsatt stort sett ukjent. Rett før al Qaida-angrepet flyktet de fleste ansatte ved Ahmed Baba-instituttet. De første nyhetene fra instituttet etter maktovertakelsen tydet på at islamistene hadde beordret en plyndring. Det var først og fremst biler og teknisk utstyr som ble røvet, men flere esker med manuskripter skal angivelig ha blitt båret ut.
Shamil Jeppie, som koordinerer Timbuktuprosjektet ved Universitetet i Cape Town, rapporterte sommeren 2012 at manuskriptsamlingen var i stor fare. I følge informasjonen Jeppie hadde fått, var dokumentene i Ahmed Baba-instituttet stort sett på plass, men var nå utsatt for vær, skadedyr og plyndring. Han fryktet videre at de vitenskapelige dokumentene ville bli sett på som "uislamske" av fundamentalistene og destrueres.
Andre bibliotekeiere i Timbuktu rapporterte at de hadde brakt dokumentene sine i sikkerhet på hemmelige steder før og under angrepet fra terroristene. Også de fryktet ordre om destruksjon.
I løpet av høsten 2012 og foråret 2013 er det ikke lekket ut ny informasjon og manuskriptene fra Timbuktu. Det er usikkert om dette er et godt eller dårlig tegn.
Denne reportasjen fra Mali inneholder material levert fra afrol News.
Av redaksjonen
© Kureren
| Tweet |
Utskriftsversjon |
På forsiden nå
 |
| Cuba "Siste reisesjanse til Cuba før amerikanerne kommer" Kureren - Nå, like før McDonalds og Coca Cola installerer seg på Cuba, boomer turismen til øya som aldri før. Etter at Washington og Havanna varslet en normalisering av forholdet har øya blitt populært blant turistene. Mange ser det som "siste sjanse" før globaliseringen tar også Cuba. |
 |
| Libanon Beirut, reisemålet som nekter å forsvinne Kureren - Midtøsten er nok en gang på randen av kollaps. Hundretusener av syriske flyktninger har strømmet til Libanon, og i den vakre Bekaadalen prøver IS-terrorister å etablere seg fra sine baser i Syria. Likevel blomstrer den evige turistbyen Beirut opp, atter en gang. |
 |
| Innenriks | Verden Norsk pass er visumfri døråpner til 141 land Kureren - Det røde, norske passet er et "power passport", ifølge det nye nettstedet "Passport Index". Det rangerer på sjette plass over de beste døråpnerne til enkel reising. Men rødfargen er lite original. |
 |
| Spania Pompidou-senter gjør kunstby av strandbyen Málaga Kureren - Den spanske strandbyen Málaga ved Costa del Sol lukter ikke lenge bare solkrem, men også oljemaling. Bare de siste ukene har to store museer - det franske Pompidou-senteret og det russiske St. Petersburg-museet - åpnet filialer i Málaga, som fra før hadde 26 museer. |
 |
| Sør-Korea Sør-Korea lokker med ville matopplevelser Kureren - Det er ikke mange land som markedsfører seg med stekte biller og levende blekksprut som menyforslag til undrende vestlige (og østlige) turister. Sør-Korea har imidlertid kultur for å være humørfylt og uskvetten i matveien. |
Kureren er en uavhengig nettavis som opererer i henhold til Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklame-plakaten.
Tips og andre henvendelser: post@kureren.no
Ansvarlig redaktør: Rainer Chr Hennig. Utgiver: Mediehuset afrol News. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet © Kureren.