Burkina Faso |
 |
Schlingensief og Kèrè ved første spadestikk i Laongo, Burkina Faso |
| © Aino Laberenz/Schlingensief/Kureren |
Siden den tid har den innovative arkitekten gjort internasjonal suksess. Han har latt bygge skoler i Jemen og India, et internasjonalt debattsenter på Fuerteventura, Spania, i tillegg til flere kontor- og konferansebygninger i Ouagadougou, hovedstaden i Burkina Faso.
Men likevel, da Kèrè møtte Christoph Schlingensief (1960-2010) i januar 2009, syntes han at forslaget han fikk presentert grenset til det utopiske. Schlingensief var en kjent og kjær tysk film- og teaterregissør, skuespiller og artist, som nylig hadde mottatt dødsdommen fra legen: En langt fremskreden lungekreftdiagnose.
Schlingensief var også kjent for å ha dirigert Parsifaloperaen av Richard Wagner ved Bayreuthfestivalen fra 2004 til 2007, en stor ære. Etter å ha fått den dødelige diagnosen i 2008, bestemte han seg for å skape et afrikansk Bayreuth som et siste prosjekt som ville overleve ham. Forskjellige lokaliseringer i Kamerun og Mosambik ble undersøkt, men til slutt falt han på Vest-Afrikas store kulturnasjon Burkina Faso.
Slik møttes for første gang Diébédo Francis Kèrè og Christoph Schlingensief. "Da jeg først ble konfrontert med ideen om et operahus i Afrika, trodde jeg umiddelbart det var en spøk," minnes Kèrè. "Slike fantasier kan bare komme fra noen som ikke kjenner Afrika, eller fra noen som er så livstrett at de bare kommer opp med nonsens," oppsummerer han det første møtet.
Men flere samtaler fulgte, og etter hvert fant de to stjernene ut at det gikk an å kombinere hverandres livsvisjoner. Et afrikansk Bayreuth med Kèrès metodikk kunne være mulig, og Burkina Faso skulle vise seg å være det rette landet. Tross alt var dette allerede "senteret for afrikansk film og afrikansk teater," påpeker Kèrè.
Arkitekten med lokalkunnskap hadde en hard tørn med Schlingensief for å få
 |
Arkitekt Diébédo Francis Kèrè med Tysklands daværende bistandsminister Heidemarie Wieczorek-Zeul |
| © Francis Kèrè/Kureren |
Men resultatet av diskusjonene ble et godt kompromiss. Schlingensief skulle få sin opera og festival, mens Kèrè fikk bruke sin kunnskap om lokalt engasjement, bruken av lokale materialer og ideologien om å gi noe tilbake til vertssamfunnet. Byggingen av skoler og undervisning i kulturfag ble dermed nøkkelementer i det nye konseptet.
Schlingensief fikk likevel siste ord i lokaliseringsvalget. Kulturministeriet i Burkina Faso stilte flere tomter til rådighet i og rundt Ouagadougou, men det flate landskapet rundt hovedstaden klarte ikke å inspirere den tyske visjonæren.
Men i landsbyen Laongo, 40 kilometer nordøst for hovedstaden, fant Schlingensief endelig det "magiske berget" han hadde lett etter. En ås, omgitt av steinskulpturer midt i et endeløst slettelandskap ute på savannen. Akkurat som i Bayreuth skulle bergformasjonen danne den naturlige scenen for operaen. Valget var tatt.
Arkitekt Kèrè kunne endelig sette seg ned med tegningen av de massive prosjektet. Planene inneholdt en festivalscene, verksteder, en helsestasjon, pensjonater, i tillegg til solarpaneler og en brønn, en skole for opptil 500 elever der barn og ungdom skal undervises i musikk og filmfag. Operalandsbyen fikk navnet "Remdoogo" - som rett og slett betyr operalandsby på det lokale språket - og skulle tilrettelegges for behovene til så vel kresne utenlandske kulturturister som fattige landsbyboere - et vanskelig kompromiss som ble møysommelig utarbeidet av arkitekten.
Imens konsentrerte Kèrès tyske kompanjong, en begavet visjonær motivator, seg om å samle støtte for prosjektet i Tyskland og i Burkina Faso. Kulturministeriet i Ouagadougou viste snart stor entusiasme for konseptet og anså operalandsbyen som "en stor mulighet" for å videreutvikle Burkina Fasos internasjonale profil som et kulturreisemål. Schlingensief ble forsikret, og gitt, full lokal støtte.
Like viktig ble etableringen av organisasjonen "Festspielhaus Afrika" i Tyskland, som Schlingensief benyttet for å samle inn penger for å
 |
De opprinnelige tegningene til operalandsbyen Remdoogo, med skoler (blått), pensjonater (brunt) og sykehus (gult) i en sneglehusstruktur |
| © Francis Kèrè/Kureren |
Endelig, i februar 2010, ble det første spadestikket foretatt i Laongo. Raskt begynte de første modulene å poppe opp i et sneglehusmønster utover tomten, et mønster som skal sikre fremtidige utvidelser.
Et dødsfall som vendepunkt
Da alt syntes å gå på skinner, døde plutselig Schlingensief den 21 august 2010. Den store visjonæren, primus motor, og det viktige uthengeskiltet mot tyske donorer var gått bort.
Assistenten Christoph Knoch, og enken etter Schlingensief, Aino Laberenz, tok over ledelsen av prosjektet sammen med arkitekt Kèrè, og svor en ed på at alt skulle gå etter plan på tross av dødsfallet. Alle donorer og partnere lovte å ikke trekke seg fra gigantprosjektet - Schlingensiefs bortgang var tross alt ikke uventet. Men Kèrè har siden innrømmet at han tvilte på prosjektets fremtid etter at den store motivatoren var gått bort. Likevel jobbet han trutt videre med byggingen.
Høsten 2010 var likevel et vinn-eller-forsvinn tidspunkt for prosjektet. Operalandsbyen Laongo, som alle storstilte kulturprosjekter, ville trenge langtidsengasjement og -finansiering for å kunne realiseres. Den ville trenge entusiastiske ledere, ikke bare for å sikre finansieringen, men også for å lokke internasjonale artister til stedet og overse den kunstneriske kvaliteten. Mottakelsen av internasjonale turister ville kreve mye kunnskap og markedsføring. Schlingensiefs bortgang truet derfor bærekraften i hele prosjektet.
Men Kèrè og hans nye tyske partnere viste seg å vokse med oppgaven. Kèrè klarte å profilere seg på flere scener og ble den første afrikanske arkitekten til å vinne den prestisjefulle Aga Khan arkitektprisen for sitt skolebygg i hjemlandsbyen Gando. Kèrès afrikanske skoler ga ham den ettertraktede sveitsiske arkitektprisen i 2011. Fra sitt studio i
 |
Kunstferieleir for barna i regionen rundt Remdoogo, sommeren 2012 |
| © Operndorf Afrika/Kureren |
Og i oktober 2011, kunne teamet bak Festspielhaus Afrika GmbH levere det endelige beviset på at det stormannsgale prosjektet hadde klart seg gjennom Schlingensiefs død. Skolen i operalandsbyen Remdoogo, Kèrès nøkkelbidrag til prosjektet, kunne åpnes med en stor seremoni. Remdoogo var i live.
Den kulturelle skolen tok i første omgang imot 50 unge lokale elever, elever som Kèrè håper kan komme til å bli Burkina Fasos kulturelle avantgarde om noen år. Men veien dit er lang. Først må barna gjennom grunnskoleopplæring og lære å lese og skrive av lokale lærekrefter. Men etter hvert skal de 25 guttene og 25 jentene være med på "workshops med internasjonale artister" og bli "oppmuntret til å utvikle sine egne kunstprosjekter," som det ble sagt ved åpningen.
Med skolen i full drift kom det også liv inn i operalandsbyen. "Med dette er den første av tre byggetrinn avsluttet," annonserte stiftelsen bak prosjektet stolt, og påpekte at det neste byggetrinnet ville påbegynnes med det samme.
Og mot alle odds har byggingen av operalandsbyen fortsatt og donasjonene tikker sakte men sikkert inn. I desember 2011 ble lærerboligene ferdigstilt, og sneglehusformasjonen begynner sakte å ta form med bygninger og innhold. I 2012 begynte utbyggingen av sykestuen, som etter hvert skal bli til et fullskala sykehus.
Og byggeplassen begynner å strutte av liv. De første turistene, for det meste fra Tyskland og Burkina Faso, har begynt å beskue prosjektet. Sommeren 2012, etter at de første 50 elevene hadde avsluttet første skoleår, ble "Remdoogo" for første gang skueplass for kulturelle aktiviteter: Barn og unge fra regionen ble invitert til delta i kulturelle workshops og kunstferieleir, og oppmøtet ble massivt. I november 2012 ble den første filmframføringen gjennomført i "Remdoogo", også med stort oppmøte.
Skal altså dette utopiske prosjektet likevel lykkes? I bushen i Burkina Faso ser det ut til at de mest absurde drømmer kan komme til virkelighet. Og det sier noe om styrken bak kulturnasjonen Burkina Faso.
Av redaksjonen
© Kureren / afrol News
| Tweet |
Utskriftsversjon |
På forsiden nå
 |
| Cuba "Siste reisesjanse til Cuba før amerikanerne kommer" Kureren - Nå, like før McDonalds og Coca Cola installerer seg på Cuba, boomer turismen til øya som aldri før. Etter at Washington og Havanna varslet en normalisering av forholdet har øya blitt populært blant turistene. Mange ser det som "siste sjanse" før globaliseringen tar også Cuba. |
 |
| Libanon Beirut, reisemålet som nekter å forsvinne Kureren - Midtøsten er nok en gang på randen av kollaps. Hundretusener av syriske flyktninger har strømmet til Libanon, og i den vakre Bekaadalen prøver IS-terrorister å etablere seg fra sine baser i Syria. Likevel blomstrer den evige turistbyen Beirut opp, atter en gang. |
 |
| Innenriks | Verden Norsk pass er visumfri døråpner til 141 land Kureren - Det røde, norske passet er et "power passport", ifølge det nye nettstedet "Passport Index". Det rangerer på sjette plass over de beste døråpnerne til enkel reising. Men rødfargen er lite original. |
 |
| Spania Pompidou-senter gjør kunstby av strandbyen Málaga Kureren - Den spanske strandbyen Málaga ved Costa del Sol lukter ikke lenge bare solkrem, men også oljemaling. Bare de siste ukene har to store museer - det franske Pompidou-senteret og det russiske St. Petersburg-museet - åpnet filialer i Málaga, som fra før hadde 26 museer. |
 |
| Sør-Korea Sør-Korea lokker med ville matopplevelser Kureren - Det er ikke mange land som markedsfører seg med stekte biller og levende blekksprut som menyforslag til undrende vestlige (og østlige) turister. Sør-Korea har imidlertid kultur for å være humørfylt og uskvetten i matveien. |
Kureren er en uavhengig nettavis som opererer i henhold til Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklame-plakaten.
Tips og andre henvendelser: post@kureren.no
Ansvarlig redaktør: Rainer Chr Hennig. Utgiver: Mediehuset afrol News. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet © Kureren.