Tyskland | Storbritannia | USA Villsvin på en lekeplass sentralt i Berlin © Stadtentwicklung Berlin/KurerenSamfunn | Viten Urbanisme: Villdyrene slår tilbake
Rapportene om viltinvasjonen i byene er til dels dramatiske og overraskende. Det mest konfliktfylte vilt-menneskeforholdet i europeiske byer til dags dato er trolig villsvinplagen i Berlin. Bestanden er utenfor kontroll og villsvin på over 100 kg er ikke ufarlige. Ettersom villsvinbestanden rykker dypere og dypere inn i Berlin sentrum, øker også de farlige situasjonene. I oktober 2012 angrep og såret et villsvin på 120 kg fire mennesker i et boligområde i Berlin Charlottenburg, noen få kvartaler fra paradegaten Kurfürstendamm. Rånen hadde trolig blitt såret i en påkjørsel og angrep deretter alle rundt seg. En 74-åring fikk store bittskader i ryggen og i beinet. Politiet som ble tilkallet ble også angrepet, og en tjenestemann fikk biteskader. Villsvinet ble til slutt skutt med politimannens tjenestepistol. Det er ikke første gang villsvin blir skutt innenfor Berlins bygrenser. Utover gjentatte væpnede aksjoner fra politiet organiseres det nå oftere regelrett jakt på byens villsvinbestand - en ikke ukomplisert aksjon i tette byområder. Forstvesenet i Berlin antar at det lever over 4000 villsvin i metropolen, de fleste i skog- og parkområder. Særlig etter innhøstningen på landet trekker dyrene inn i byen, "fordi det da er lettere å finne mat i grøntanleggene i byen, på kirkegårder og i byhager enn i skogen," informerer forstvesenet. Stadig oftere trekker villsvinene lenger inn i sentrum, hvor de leter etter mat "i komposthauger, søppelbøtter og containere. Mange dyrevenner feiltolker dette som om at dyrene er underernært og gir dem mat. På den måten lokkes villsvinene til å slå seg ned permanent i boligområdene, advarer byforvaltningen. Det kan nå gis opp mot 5000 euro i bot for å fore villsvin i Berlin. Villsvinet er ikke det eneste invasive pattedyret i Berlin. To arter har sitt utspring langt fra skogene i Nordøst-Tyskland. Husmåren, som har sitt kjerneområde ved Middelhavet, og vaskebjørn, en nordamerikansk art. Som i de fleste tyske byer kan særlig husmåren være nærgående da den ofte flytter inn på ubebodde loft. Også biler har blitt et nytt populært hjem for måren, som på folkemunne kalles bilmår. På et loft gjør måren ofte skade på isolasjonen, mens den i biler er kjent for å gnage i stykker ledninger. Vaskebjørnens urbane verdensturné Vaskebjørnen er en plage av en annen art. Denne nordamerikanske maskebærende halvbjørnen blir sett på som et invasivt skadedyr der det opptrer i Europa. Vaskebjørnen ble satt ut av en overivrig forstmester i skogen rundt Kassel (Hessen) i 1934. I 1970 hadde bestanden økt til 20.000, mens det nå antas at det lever 400.000 vaskebjørner i det fri i Tyskland. Som i Nord-Amerika, trekker mange til de store byene der alteterne finner rikelig med mat i husholdningsavfallet. Vas
Den europeiske vaskebjørnstammen har fortsatt små rabiessmittetilfeller. Dette er imidlertid det største smittevernproblemet i USA og Canada, der vaskebjørner har vært urbane dyr i nærmere hundre år. I Cincinnati, Ohio, bosatte vaskebjørnene seg i byen allerede på 1920-tallet, senere har så å si alle nordamerikanske storbyer fått store populasjoner. Men vaskebjørnens suksesshistorie stopper ikke i Nord-Amerika og Europa. Også i Japan er den blitt en urban plage. I Kyoto flyttet rakkerne til og med inn i verdensarvtemplet Byodoin og gjorde skader på eldgamle strukturer. Vaskebjørner ble importert som kjæledyr i store mengder til Japan fra 1970-tallet etter at en populær tv-tegneserie gjorde dem viden kjente. Nå regnes de som en urban plage. Vaskebjørnen er kun én blant veldig få svært eksotiske arter som invaderer verdens byer. Et enda mer overraskende funn i europeiske storbyer er halsbåndparakitten, en tropisk art - den fuglen folk som regel har i bur dersom de sier de har en liten papegøye. Fuglene tar over byen Utrolig nok har rømte eller frislupne halsbåndparakitter klart å etablere store og levedyktige kolonier flere steder i og utenfor Europa. Denne tropiskafrikanske papegøyesorten er spesielt tallrik i de nederlandske storbyene. I bykonglomerasjonen Amsterdam-Rotterdam-Den Haag anslås det en stamme på over 10.000 halsbåndparakitter som overvintrer, ernærer seg og reproduserer seg i disse byområdene. Halsbåndparakittene er i ferd med å etablere levedyktige bestander i og rundt de fleste storbyene på kontinentet. Londonområdet har en stamme på minst 6000 som er i kontakt med flere andre urbane papegøyepopulasjoner på flere tusen i resten av Sør-England. Brussel sies å ha over 5000 forvillede parakitter. I Tyskland finnes levedyktige bystammer fra Hamburg til Köln. Paris, Roma, Barcelona og Lisboa - samt byer i USA, Midtøsten, Japan og Australia - observerer det det samme. Selv om halsbåndparakitten i prinsippet er en invasiv art, har det ikke blitt gjort forsøk på å begrense disse raskt økende bestandene - trolig fordi det ikke er påvist skader på økosystemet eller sterk konkurranse med lokale arter. Enda mer populære og velkomne gjester er rovfuglene som returnerer til byene. De er det klare tegnet på at bymiljøet er blitt sundt i løpet av de siste tiårene. Ørn, falk, hauk, våk og ugle står på toppen av næringskjeden og flere arter var nære utrydning i Kontinental-Europa på 1970-tallet på grunn av miljøgifter som akkumulerte seg oppover
Det vakte derfor stor oppsikt i London da vandrefalken, som var utrydningstruet i Storbritannia inntil for få tiår siden, begynte å hekke på selveste parlamentsbygningen. I følge London Wildlife Trust finnes det nå minst ti hekkende vandrefalkpar i den engelske hovedstaden, og til publikums glede har de funnet seg ekskvisitte reirplasser som Millennium Dome, O2 arena og Tate Modern Museum. Ikke bare vandrefalken har kommet tilbake til London. Storbyen er nå hjem for flere hundre hekkende par av åtte uglearter, noe som gjør London til et av de sunneste uglehabitatene i hele England. "Tilstedeværelsen av ugler sier noe om kvaliteten vi har på våre naturhabitater," sier Mathew Frithn nestleder i London Wildlife Trust, og ikke minst om variasjonen i byhabitater, som "inkluder skoger, gressenger og brakkmark." Og fuglene blir stadig bedre tilpasset de grønnere storbyene i Vesten. Noen arter har til og med tilpasset adfersel og genetikk til bymiljøet. I San Francisco har forskere funnet at byspurver har tilpasset sangen sin til bylarmen og synger annerledes enn sine slektninger på landet. Byspurvene synger med mer kraft, høyere frekvens og mindre komplisert for å bli hørt av sine artsfrender. I Tyskland har ornitologen Jesko Partecke funnet at byfugler av forskjellige arter snur døgnrytmer, endrer hekketider og moderer sang og sangtoner i en rask tilpasning til bylivet, som tiltrekker seg stadig flere arter. Byrødstruper er blitt nattaktive for å unngå bystøyen, bykjøttmeiser synger i svært høy frekvens og nattergaler i Berlin synger opptil 14 desibel høyere enn sine landsens fettere. I følge Partecke er det enkelte fuglearter som har vært forbausende raske til å tilpasse seg bylivet, kun i løpet av noen få generasjoner, mens andre arter som gjøk og pirol fortsatt ikke har klart å tilpasse seg bylivet. Partecke mener å observere en så rask utvikling at det allerede er kommunikasjonsproblemer mellom land- og byfugler av samme art. Dette vil med tiden føre til at det utvikles egne byarter, sier forskeren. Rovdyr skaper konflikter Med en stadig økende mengde fugler, men også smågnagere, har byene etter hvert utviklet seg til artsrike habitater og gode jaktmarker. Inntil få tiår var det løshunder og villkatter som var de viktigste predatorene i Europas og Amerikas byer. Nå begynner ville rovdyr fra omliggende skoger å følge rovfuglene inn i byen. I Europa er det først og fremst den skye rødreven som flytter inn i bynære strøk, et rovdyr som viser få konfliktlinjer med byborgerne. I London, der reven nå er et vanlig syn, er rovdyret et velkomment vilttilskudd for publikum. Mår og vaskebjørn skaper vesentlig større problemer enn rev i Europas byer. I Nord-Amerika er det vesentlig større problemer med farlige rovdyr i byene, og de blir stadig større. I motsetning til anekdotene om bjørnebesøk er prærieulven - også kalt coyote - et reelt problem i enkelte amerikanske byer. Bare i Chicagoområdet anslås det at det bor 2000 prærie
Prærieulven roter i søpla, gnager opp vanningsanlegg, sprer rabiessmitte, angriper kjæledyr og kan i sjeldne tilfeller angripe mennesker. Særlig i Sør-California kommer coyoten stadig nærmere inn på boligområder i og utenfor byene, og her har også angrepene på mennesker økt sterkt i de siste årene. Om lag ti angrep i året registreres i dette området. I følge kommunale myndigheter i San Diego er det coyoten som har tilpasset seg det urbane livet, der den trives godt på grunn av det store tilfallet av mat og vann. Med tiden venner villdyret seg til menneskers nærvær, mister den naturlige skyheten, kan bli pågående og deretter få en aggressiv atferd. San Diego kommune oppfordrer befolkningen til å melde fra straks man observerer at prærieulver mister skyheten i urbane områder - da er det fare på ferde og tiltak for å redusere stammen vil bli truffet. Prærieulven har fulgt menneskelige bosetninger i århundrer i Nord-Amerika og antallet dyr har trolig aldri vært høyere enn nå. Verre er det at pumaen, den mektige rovkatten på opptil 120 kg, også kommer tettere innpå byområdene i Sør-California. Antallet pumaangrep på mennesker er mangedoblet siden 1980-tallet, særlig i grenselandet mellom by og land, og dødeligheten under slike angrep er på rundt 25 prosent. Fra enkle kryp til vakre pryddyr Men det er ikke de store rovdyrene som dominerer faunaens gjeninntog i Europas og Amerikas storbyer. Hjemlige og eksotiske insekter og edderkoppdyr er en stor gruppe. Til stadighet oppdages nye subtropiske og tropiske småkryp i europeiske byer - alt fra edderkopper som har unnsluppet fra terrarier til sommerfugler og biller som har kommet som blindpassasjerer med fly eller varetransport fra alle verdensdeler. Særlig bekymring vekker smittebærere som tigermyggen, som nå sprer seg raskt i europeiske byer og kan bære denguefeberviruset. I Italia har tigermyggen spredd seg over hele landet, på Madeira har myggen allerede spredd denguefebersmitte og myggen har blitt observert i Sveits, Frankrike, Spania og Nederland. Men også mer hjemlige skogskryp inntar byene i Europa. Mens den norske pressen hvert år dyrker en hysterisk angst for flått, har flåtten for lengst blitt hverdagskost i byene i Tyskland. På en vanlig tysk bybarnehage er det rutine å kikke over barna om de har fått flått etter at de har vært ute og lekt. For byfolk flest er imidlertid den voksende faunaen først og fremst til hygge og trivsel. Et yrende fugleliv blir fremmet med vinterforing. Folk tar i bruk grøntområdene for å observere hjort, dådyr og rådyr - i sentrale London kan man til og med observere store flokker av muntjakken, et hjortedyr med sørøstkinesisk opphav. Og stort sett setter folk pris på selv potensielt plagsomme leieboere som mår og vaskebjørn eller svaler og duer. For moderne bymennesker er viltlivet i stor grad en positiv ressurs, selv dyr som kan utgjøre en fare. Det demonstrerer at kvaliteten av samlivet mellom vilt og mennesker i stor grad er et holdningsspørsmål. Av redaksjonen © Kureren
På forsiden nå
|
Kureren er en uavhengig nettavis som opererer i henhold til Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklame-plakaten.
Tips og andre henvendelser: post@kureren.no
Ansvarlig redaktør: Rainer Chr Hennig. Utgiver: Mediehuset afrol News. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet © Kureren.