See also: » 11.04.2014 - Paven ber om unnskyldning for "mange pedofile" i kirken » 03.04.2014 - Norsk bistand: Rekordhøy og rekordspredd » 05.02.2014 - Vatikanet i ordkrig med FN om pedofile prester » 28.01.2014 - Debatt: "Verden blir litt bedre hele tiden" » 20.01.2014 - Ulikheten i verden eksploderer » 03.12.2013 - Verdens korrupsjonskart bryter med fordommer » 21.11.2013 - Sammenbrudd i klimaforhandlingene i Warszawa » 01.10.2013 - Kronikk: Systemfeil i norske utenriksredaksjoner

Finn autentiske matoppskrifter fra hele verden på Verdensmat.no: Gazpacho Børek Kartoffelsalat Taboulé Gulasj Albóndigas Cevapi Rougaille Japrak sarma Zwiebelbrot Klopse Giouvetsi Paella Pljeskavica Pica pau Pulpo a la gallega Flammkuchen Langosj Tapenade Chatsjapuri Pasulj Lassi Kartoffelpuffer Tortilla Raznjici Knödel Lentejas Bœuf bourguignon Korianderchutney Brenneslesuppe Proia Sæbsi kavurma Sardinske calamares

Autentiske matoppskrifter fra hele verden finner du på Verdensmat.no: Réunion Portugal Aserbajdsjan Serbia Tyskland Seychellene Bosnia Spania Libanon Belgia India Kroatia Hellas Italia Ungarn Komorene Georgia Mauritius Østerrike Romania Frankrike

Dørene åpnet seg for Nelson Madela: Her med EU-leder Romano Prodi i 2001

© EU/Kureren

Kronikk, Kureren, 6. desember 2013 - Nelson Mandelas betydning for avskaffelsen av det rasistiske styresettet i Sør-Afrika er viden kjent. Men Mandela var også den første globalt anerkjente afrikanske helten, utover venstreradikale kretser, som med sitt vesen rev ned rasestereotyper verden over og revolusjonerte vårt bilde av Afrika.

Da jeg studerte afrikansk historie på Blindern på 1980-tallet, satt Mandela fortsatt i fengsel, høyresiden i verdenspolitikken var fortsatt tvilende i sin støtte til anti-apartheidkampen og Afrika var et kontinent dømt til fortapelse.

Mandela har ikke endret Afrika på egen hånd, ei heller Afrikas omdømme. Det er det mye hardt og ærlig arbeid som millioner av afrikanere som står bak. Men han har vært fyrtårnet som har smeltet hjerter på seks kontinenter og fått tvilere til å få et snev av håp om at Afrika ikke kun er krig, hat, sult og barbari.

Den lille mannen fra Sør-Afrika viste tvert imot at Afrika har lang kultur for godhet, mildhet, tilgivelse og et folkelig ønske om demokrati og økonomisk utvikling. Dette har vært synlig for venner av Afrika i lang tid, selv om et altfor stort antall gjennomkorrupte diktaturer på 1980-tallet kunne så tvil i hjertet til selv den som hadde observert at afrikanere ikke levde opp til stereotypene fra vestlig presse.

Men hva hjalp det om millioner av hverdagsafrikanere viste disse verdiene mens lederne var ubrukelige? Hver gang det dukket opp en ny diktator, ble fordommene bekreftet og mange tenkte at Sør-Afrika hadde det bedre med et hvitt mindretallsdiktatur. Og sammenlikner man med de verste, Bokassa og Idi Amin, så er det ikke godt å si om de fordomsfulle ikke hadde rett.

Det manglet rett å slett en sol på den afrikanske himmelen som kunne skinne i et globalt lys. Ikke at Afrika ikke har hatt sine helter før Mandela. De har som regel vært innen kulturlivet, som den store senegalesiske forfatteren Léopold Sédar Senghor, som særlig er kjent innen den franskspråklige kulturkretsen, men som også ødela mye av sitt ettermæle gjennom et fattigdomsskapende presidentskap i Senegal (1960-80).

Mandela ble derimot et globalt lys. Og han skinte mer og mer fra dag til dag, såpass at han, som medlem av det sørafrikanske kommunistpartiet (!) klarte å bryte ned motstand og fordommer fra alle leire, selv høyresiden i amerikansk politikk. Og Mandela var vis nok til å begrense seg til én femårsperiode i det sørafrikanske presidentembetet (1994-99) og deretter overlate makten til andre.

Den moralske kjempen var ikke en umiddelbar suksess for den sosiale og økonomiske utviklingen av Sør-Afrika, selv om det er uklart om noen ville kunne gjort det bedre enn ham i denne euforiske perioden. Men han var en stor suksess i å fremme demokrati og menneskeretter. Sør-Afrika fikk, under Mandelas oppsyn, en av verdens mest liberale og fremtidsrettede grunnlover; såpass moderne at dette afrika

Et global idol: Nelson Mandela (1918-2013)

© EU/Kureren

nske landet innførte homoekteskapet tre år før Norge gjorde det.

Verdieksport fra Sør-Afrika
Mandelas Sør-Afrika har ikke klart å eksportere alle sine frihetsfremmede ideer, som homoekteskapet, til resten av Afrika, og det er heller ikke sikkert at alle vil overleve Mandelas bortfall. Men ledestjernen Mandela har utvilsomt bidratt til en rivende utvikling av demokratiene og økonomiene på hele kontinentet.

På slutten av 1980-tallet var det fortsatt helt normalt med militærregimer og ettpartistater i hele Afrika, og kvaliteten på myndighetene var deretter. I dag finnes det knapt noen eksempler på dette i Afrika, og Den afrikanske union forbyr slike styresett på prinsipiell basis.

Det vil ikke si at Afrika er full av velfungerende demokratier, men at det er overraskende mange av dem i dag, og at de fleste landene er på vei i nettopp den retningen.

Samtidig er Afrika blitt den regionen i verden, med unntak av Kina, med sterkest økonomisk vekst, særlig i de landene der demokratiet og rettsstaten er godt utviklet (men dessverre ikke i Sør-Afrika). På 1980-tallet var det derimot bare økonomisk tilbakegang og krise på hele kontinentet. Endringen er på grunn av dyptgripende endringer i hvordan statsstyret fungerer i de fleste landene, og fordi investorer har fått tillit til Afrika.

Hvilken rolle har Mandela i dette? Han har ikke gjort jobben selv, men han har lånt ansikt til denne jobben. Mandela har med sin personlighet, varme og oppriktighet vist verden at det ikke er 1980-tallets ubrukelige diktatorer som representerer de ekte afrikanske verdiene.

Før Mandela ble løslatt hadde allerede folket i de fleste afrikanske landene gjort opprør og krevd inneføringen av flerpartistyrer. Folkets demokratiønske og Mandela som ansiktet utad klarte sakte men sikkert å overbevise utenomverden om at også Afrika hadde en fremtid. Dermed kom investeringene og ytterligere press om demokrati.

I løpet av sine nesten 20 år i frihet etter Robben Island, utviklet Mandela, ikke ufortjent, seg til et globalt ikon. Han ble det første afrikanske forbildet, og dette i seg selv har fått nye generasjoner til å bli mer fargeblinde verden over. Dermed blir også den jevne afrikaner og det ordinære afrikanske investeringsobjektet møtt på en annen måte etter enn før Mandela.

Mandela har rett og slett bidratt sterkt til å normalisere Afrika i en i utgangspunktet skeptisk omverden. Og denne gevinsten i omdømme er gull verdt for et hardt arbeidende kontinent som fortjener all den fremgang det endelig opplever. Vel blåst, Madiba!

Av Rainer Chr Hennig

© Kureren