 Angela Merkel (v) versus Gro Harlem Brundtland (h) © Armin Kübelbeck/Miljøverndepartementet/Kureren
Alternativløse Angela Merkel: Tysklands Gro | SPDs kanslerkandidat Peer Steinbrück under et valgkampmøte | | © SPD/Kureren |
Kureren, 21. september 2013 - Hun er ikke videre folkekjær, men hun er uangripelig. Det kommer ikke store ord fra hennes munn, ingen klar tale. Hun er diffus og engasjerer ikke. Men ingen vei fører forbi henne og ingen kritikk biter på henne. Slik var Gro Harlem Brundtland i sin storhetstid, og slik er Angela Merkel i dagens Tyskland.
Det er fort gjort å falle i klisjeer når man omtaler kvinnelige toppolitikere, og sammenlikne de få kvinnelige statslederne verden hittil har sett. Men likheten mellom posisjonen til uangripelige Gro og uangripelige Merkel er påfallende, nå som Tyskland står foran valget.
Den som er gammel nok husker tiden da Gro Harlem Brundtland ledet en lite engasjerende mindretallsregjering og hevet seg såpass over den dagligdagse politikken at alle angrep mot regjeringen automatisk prellet av. Hun var i en egen liga i norsk politikk. Var det et problem, fikk ministeren stå til rette. Gro selv var uangripelig.
Og hadde det ikke vært for personlige tragedier i familien Brundtland, hadde statsminister Gro antakelig fortsatt lengre enn hun gjorde.
I Tyskland føler velgerne en liknende avmakt som velgerne i Norge gjorde under Gro. Begge kvinnene førte landet sitt godt, men de ble ansett som visjonløse og ikke-ideologiske. Merkel har, som Brundtland i Norge, ikke en veiplan for Tyskland. Det er snakk om fullstendig pragmatisk politikk. Å gjøre det som trengs i øyeblikket. Å svare på situasjonene når de oppstår, ikke å bestemme seg for de store, ideologiske veivalgene.
Denne visjonsløsheten felte til sist regjeringen Stoltenberg i Norge. Den hadde ikke felt Brundtland. Og den ser ikke ut til å felle Merkel. For Brundtland og Merkel har vist "større pondus" enn Stoltenberg. De har klart å heve seg langt over den dagligdagse politikken og blitt "alternativløse".
"Alternativløst".
Dette er det store fyordet blant tyske velgere i år. Merkel brukte begrepet da hun presenterte hjelpepakken for Hellas. Det var "alternativløst" å bidra med støtte til EU-partneren Hellas, sa Merkel. Siden den gang er ordet blitt en farsott i Tyskland. Merkel kalles ikke bare "Muttie" (Moder'n), men også "die alternativlose". I forakt.
Det er mange som ønsker et regjeringsskifte i Tyskland. Men situasjonen synes "alternativløs" for velgerne. Velgere på venstresiden er skuffet over sosialdemokratene i SPD. Under kansler Gerhard Schröder leverte SPD de mest dyptgripende sosialreformene Tyskland har sett på flere tiår. Økonomene er enige om at Schröders reformer reddet den tyske økonomien og la grunnlaget for at det nå går økonomisk godt under Merkel, men disse har også ført til at en ny, stor klasse av underbetalte lønnsarbeidere sklir ut i fattigdom.
Da Schröders regjering falt, gikk SPD inn som juniorpartner i en storkoalisjon under Merkels ledelse. Da hadde Merkel fortsatt ikke "pondus" og de store gutta i partiet hennes, CDU, sto i kø for å utfordre henne. Men den svært pragmatiske regjeringsstilen hennes gjorde henne raskt uangripelig. Og den gjorde SPD usynlig i regjering. Sosialdemokratene sto bare frem når deres ministere hadde gått med på høyreorientert politikk eller gjort en feil.
Finansministeren fra Merkels store koalisjonsregjering het Peer Steinbrück, dagens kanslerkandidat fra SPD. Og han blir i dag gitt større ansvar for det som oppfattes som de negative veivalgene under Merkels første regjering enn Merkel selv. Intet hefter ved Merkel.
Så ved søndagens valg kan tyskerne velge mellom Merkel eller hennes tidligere finansminister Steinbrück, som dermed fremstår som et lite troverdig alternativ til Merkel. Alt er dermed "alternativløst", ifølge mange tyske velgere.
Steinbrück er kansleralternativet til Merkel, men tyskere flest forventer seg ikke noen alternativ politikk fra ham. I Norge prøvde Erna Solberg å tone ned politikkforskjellene mellom henne og Jens Stoltenberg, noe hun lyktes med fordi Stoltenberg manglet uangripeligheten Merkel har. I Tyskland prøver Steinbrück å fokusere på forskjellene, men blir ikke trodd. Velgerne synes å mene at man like godt kan holde seg til originalen, Merkel, og blåse i den lite troverdige kopien.
Steinbrück lider også av at han ikke har et reelt regjeringsalternativ å presentere. Siden han nekter å ta med ekskommunistene i partiet Die Linke i vurderingen om en regjeringsplattform, er det klinkende klart, for å bruke et Gro-uttrykk, at hans rødgrønne regjeringsalternativ ikke vil få flertall.
Det hele tegner dermed til å ende opp i nok en storkoalisjon mellom storebror CDU og lillebror SPD, ledet av alternativløse Merkel. Bare tanken på dette byr den store majoriteten av tyskerne imot. Det er knapt noen som ønsker en storkoalisjon, da folk flest anser dette som enda mer visjonsløst enn dagens konservativliberale koalisjon. Men den synes alternativløs. Og derfor antar også de fleste kommentatorer i Tyskland at valgdeltakelsen vil være lav.
En lav valgdeltakelse sies å være i Merkels interesse fordi grunnfjellet i CDU er mer stødig enn det på venstresiden, og det hevdes ofte i tysk presse at Merkel jobber nettopp for at dette skal skje.
Men forhåndsstemmene gir et annet inntrykk, med en rekorddeltakelse. Så kan velgerne i Tyskland likevel overraske? Dersom valgdeltakelsen blir større enn forventet, kan det åpne seg nye alternativer i neste Forbundsdag. Og det er også stemmer i SPD som vil forsøke en rød-rød-grønn koalisjon dersom denne skulle få flertall, riktignok uten Steinbrück som kansler. Men Steinbrück er ikke engang partileder, og han kan ofres.
Hittil ser det imidlertid ut til at Merkel lykkes med sin strategi om å avpolitisere politikken i Tyskland. Og lykkes hun også fortsatt med å presentere seg som "alternativløs" overfor sosialdemokratene, vil hun trolig lede Tysklands neste regjering også.
Det er som med Gro. Vi klarte knapt å se for oss troverdige alternativer til henne før hun plutselig takket for seg. Av Rainer Chr Hennig © Kureren
|
Utskriftsversjon
