 På utgravningsplassen på øya Saaremaa (Øsel) kan avtrykket etter vikingskipet Salme II sees © Maili Roio/Univ. i Tartu/Kureren
Vikingskip i Estland datert til før Lindisfarne | Også etter vikingskipet Salme I eksisterer det stort sett kun et avtrykk | | © Maili Roio/Univ. i Tartu/Kureren |
Kureren, 2. juli 2013 - Dateringen til de to vikingskipene funnet på øya Saaremaa i Estland overrasker. De krigsutrustede skipene er 50-100 år eldre enn strandhugget på Lindisfarne, og de knuser dermed myten om at vikingtiden begynte med et brak i år 793.
Arkeologer fra universitetene i Tartu og i Tallin har nå offentliggjort resultatene fra undersøkelser de har gjort på de to vikingskipene og de 40 norrøne krigerne som er gravlagt i dem, og som ble funnet på øya Saaremaa i 2008. Resultatene gir svært mye ny innsikt om begynnelsen av vikingtiden og åpner for nye spekulasjoner om den mytiske ynglingeætten.
Prøver av vikingskjelettene har vist at de godt utrustede krigerne ble drept i slag en gang mellom år 700 og år 750, altså mellom 50 og 100 år før Lindisfarne.
Skipene, som er døpt Salme I og Salme II, ble bygd mellom år 650 og 700, ifølge en radiokarbondatering. Dermed er også restene etter vikingskipene funnet i Estland de eldste funnene i verden, eldre enn det norske Osebergskipet fra år 820, som til nå har holdt denne rekorden.
Enda en overraskende oppdagelse er båtstrukturer og skipsrester som tyder på at Salme II var et seilskip. Skipet har en kjøl som muliggjorde at det bar seil. Midt i Salme 2 fant arkeolog Jüri Peets fra Universitetet i Tallin en haug med jern og nedbrutt trevirke som kan være restene etter en mast. I jorden fant Peets også tøyrester som kunne tolkes som rester av et seil. Det ville være en vitenskapelig sensasjon dersom vikingene allerede rundt år 700 hadde utviklet teknologi for å bygge og føre seilskip.
40 mann av ulik byrd
Det nedslaktede mannskapet på de to skipene forteller også sin egen historie. I den mindre båten, Salme I, var syv drepte menn lagt tilsynelatende tilfeldig rundt omkring. Mennene var i alderen 18 til 45 år og bar noen få, beskjedne eiendeler med seg i skipsgraven, slik som en kniv eller en kam. Skipet bar ikke seil men måtte roes, og den estiske arkeologen Marge Konsa fra Universitetet i Tartu insisterer på at Salme I var et krigsskip og ikke en fiskerbåt.
Det større skipet, Salme II, derimot, ble gravplassen til 33 krigere og var mer velutrustet. Krigerne, som åpenbart hadde en høyere rang enn mannskapet på Salme I, var blitt møysommelig stablet i rekker, fire i høyden. Med seg i graven hadde de mer imponerende eiendeler, særlig våpen. Etter at krigerne var stablet pent, ble det gjort flere dyreoffer som ble lagt til dem i skipsgraven, og til slutt dekket skjoldene deres det hele.
Og åpenbart var det en stormann, høvding eller småkonge blant de gravlagte vikingene. Krigeren hadde et bemerkelsesverdig dobbeltsidig sverd utsmykket med flere juveler. Mannen hadde til sist fått en sjakkfigur, spikket fra en hvalrosstøttann, plassert i munnen.
Disse tidligere vikingene hadde også en bemerkelsesverdig fysikk. Det er noe overraskende at menn i midten av 40-årene på den tiden var brukbare som krigere, noe som indikerer at levealderen var relativt høy i Norden ved inngangen til vikingtiden. Enda mer overraskende er det at gjennomsnittshøyden på vikingene var på over 1,80 m.
De estiske forskerne har naturligvis også prøvd å rekonstruere hendelsene på Saaremaa for 1300 år siden. De antar at det var svenske vikinger som var på tokt på den andre siden av Østersjøen. I Estland møtte krigerne trolig større motstand enn ventet, slik at en stor del av vikingene mistet livet i slag. Åpenbart overlevde flere av dem, slik at de falne kunne begraves. Trolig flyktet disse deretter tilbake til Sverige.
Det spekuleres allerede at de falne på Saaremaa kan være den legendariske kong Ingvar av ynglingeætten fra Uppsala og hans menn, som ifølge sagaen døde i et slag i Estland rundt år 600. Ingvars krigstokt til Saaremaa (Øsel) nevnes både i Snorres Heimskringla og det enda eldre diktet Ynglingatal. Men de estiske arkeologene advarer mot å tolke for mye i funnene og knytte dem for nært opp mot sagaene.
Lindisfarne-teorien er tilbakevist
Funnene fra Estland snur opp ned på mange av de mest kjente teoriene om vikingtidens begynnelse. Det er særlig den abrupte begynnelsen av vikingtiden, fra en dag til en annen, som tilbakevises i og med de nye funnene.
Til nå har den anerkjente teorien sagt at norske vikinger, helt ut av det blå, plutselig overfalt den nordengelske klosterøya Lindisfarne den 8. juni 793. Før dette, var det ingen vikingangrep, men etter "suksessen" på Lindisfarne, eksploderte plutselig antallet vikingtokter.
I den aktuelle utgaven av fagtidsskriftet 'Archaeology', der funnene fra Estland for første gang beskrives grundig, trekkes denne brå begynnelsen av vikingtiden i tvil. Verktøy, våpen, båtbyggerkunst, djervhet og utfartstrang er noe som utvikles over tid, påpekes det. Og det kan tyde på at de tidligere vikingtoktene var ledet av høvdinger eller konger fra ynlingeættens tidsalder, der mannskapets sammensetning var mindre egalitær enn i senere tider.
Det var særlig skipsteknologien og krigsstrategien som måtte utvikles før vikingtiden kunne ta helt av etter Lindisfarne. Skipsfunnene fra Saaremaa kan være tidlige, ikke fullt utviklede vikingskip, men da treverket er så å si helt forvitret er historien de kan fortelle begrenset.
Og krigsstrategien hadde de tidlige vikingene tydeligvis ikke utviklet til det fulle enda, noe mannefallet på Saaremaa vitner klart om.
Av redaksjonen © Kureren
|
Utskriftsversjon
