See also: » 01.04.2014 - Ebola når Guineas hovedstad: "En epidemi uten sidestykke" » 01.04.2014 - Canadas inuitter jevnlig utsatt for sult » 25.03.2014 - Frykt i Vest-Afrika etter ebolautbrudd i Guinea » 12.03.2014 - Hva sier folkeretten om situasjonen på Krim? » 01.03.2014 - Norske elver blir stadig renere » 25.02.2014 - 2300 år gammel landsby oppdaget i Israel » 24.02.2014 - Verdens eldste: 4,4 mrd år gammelt mineral funnet i Australia » 17.02.2014 - Forskere finner 149 miljøgifter i norsk sjøfugl

Finn autentiske matoppskrifter fra hele verden på Verdensmat.no: Gazpacho Børek Kartoffelsalat Taboulé Gulasj Albóndigas Cevapi Rougaille Japrak sarma Zwiebelbrot Klopse Giouvetsi Paella Pljeskavica Pica pau Pulpo a la gallega Flammkuchen Langosj Tapenade Chatsjapuri Pasulj Lassi Kartoffelpuffer Tortilla Raznjici Knödel Lentejas Bœuf bourguignon Korianderchutney Brenneslesuppe Proia Sæbsi kavurma Sardinske calamares

Autentiske matoppskrifter fra hele verden finner du på Verdensmat.no: Réunion Portugal Aserbajdsjan Serbia Tyskland Seychellene Bosnia Spania Libanon Belgia India Kroatia Hellas Italia Ungarn Komorene Georgia Mauritius Østerrike Romania Frankrike

Maleri som fremstiller moafugler og det newzealandske maorifolket (Benjamin Waterhouse Hawkins, 1894)

© Benjamin Waterhouse Hawkins/GNU/Kureren

Kureren, 25. mars 2013 - Forskere har påvist en av de største masseutryddelsene av arter i historisk tid. I og med bosettingen av øyene i Stillehavet, ble to tredeler av fugleartene der utryddet. Så å si alle ikke-flydyktige fugleartene, unntatt New Zealands takahe, døde raskt ut.

Zoologer under ledelse av Richard Duncan fra det australske Universitetet i Canberra har analysert fossilfunn fra 41 tropiske øyer i Stillehavet, fra New Zealand via Fiji til Hawaii. Der fant de et skarpt brudd i økosystemene for omlag 4.000 år siden, noe som samsvarer med tidspunktet disse øyene ble befolket.

Fossilfunnene viser at minst 160 fuglearter, først og fremst de ikke-flydyktige, ble utradert innen få år etter den første bosettingen, trolig som følge av ikke-bærekraftig jakt og ødeleggelse av artenes økosystemer. Over litt lengre tid ble minst 1300 arter utryddet, også her for det meste fugler.

Stillehavsøyene hadde, før menneskenes ankomst, et spesielt rikt fugleliv. Dette inkluderte også unikt mange ikke-flydyktige arter da øyene hadde trygge reirplasser som ikke var utsatt for gnagere og andre eggrøvende pattedyr, som ikke hadde spredd seg i Stillehavet.

Men de ikke-flydyktige fugleartene var sjanseløse ved menneskenes ankomst og ble trolig jaktet i stort omfang av nybyggerne. Dermed ble arter som de svære andeliknende mao-nalosene på Hawaii, de fasanliknende sylviornisene på Ny-Caledonia og de enorme, rundt 200 kilo tunge strutseliknende moaene på New Zealand raskt utryddet.

"To tredeler av populasjonene på disse øyene ble utryddet i perioden mellom ankomsten til de første menneskene og kontakten med europeerne," konkluderer forskningsrapporten til Duncan. "Vi har beregnet at den menneskelige koloniseringen av fjerntliggende stillehavsøyer førte til en total utryddelse av opp til 1000 arter av ikke-flydyktige fuglearter alene," legger han til.

Noe av grunnen til at utryddelsen var så omfattende og gikk så raskt var at disse øyene hadde kunnet utvikle seg i nærmest total isolasjon over svært lang tid, blant annet uten tilstedeværelsen av de viktigste rovdyrartene. Videre var de nyankomne bosetterne allerede jordbrukere og endret dermed økosystemene på øyene både raskt og grundig.

Nestenutryddelser på New Zealand
Det er stort sett New Zealand som har klart å unngå en totalutryddelse av ikke-flydyktige fuglearter blant stillehavsøyene. På New Zealand lever det fortsatt forholdsvis levedyktige populasjoner av artene kiwi, wekarikse og takehe, som ikke kan fly.

Men, som også teamet til Duncan peker på, var det bare så vidt at disse artene overlevde masseutryddelsen. Maoriene, som befolket de til da folketomme øyene i New Zealand så sent som på 1200-tallet eKr, gjorde raskt innhogg i økosystemet. Flere ikke-flydyktige fuglearter ble raskt utryddet, blant dem de enorme moaene.

Ved europeernes ankomst var allerede de fleste ikke-flydyktige artene sterkt redusert, og innførte skadedyr som rotter gjorde raskt enda større skade på de resterende populasjonene.

En av artene som nesten døde ut var de fargerike takehene, som levde på den store newzealandske Sørøya. Arten ble først vitenskapelig beskrevet i 1882, og allerede tolv år senere ble den regnet som utryddet. Men en større vitenskapelig leteekspedisjon klarte i 1948 å gjenoppdage noen av disse eksotiske fuglene i isolerte områder på Sørøya.

Dermed startet et større bevaringsprogram for takahene, men også for de forskjellige kiwiartene, med utplasseringer i beskyttede habitater som på den isolerte Kapitiøya. Der har det lyktes å ale opp levedyktige bestander av disse fugleartene igjen.

Men, som Duncans rapport viser, for de fleste artene i Stillehavet var det for sent da bevaringsinteressene begynte å sette inn for rundt 100 år siden.

Av redaksjonen

© Kureren