 Også under Jens Stoltenberg la den norske regjeringen konstant press på Kongos president, Joseph Kabila © Statsministerens kontor/Kureren
Leder: Når pressen lager kampanje for en drapsmann | Kai Eide, tidligere FNs spesialutsending til Afghanistan, er nå i Kongo for å forhandle om Frenchs frigivelse | | © David Plas/GNU/Kureren |
Leder, Kureren, 13. desember 2013 - Pressen går ofte i flokk, men saken til Joshua French må være første gang en nesten samlet norsk presse har latt seg misbruke som mikrofonstativ for en straffedømt og legitimt fengslet drapsmann. Og enda pinligere blir det når norske toppolitikere og -diplomater blander seg.I fengselet i Kinshasa sitter det en nordmann som har fått saken sin prøvd i alle rettsinstanser i Kongo, og som beviselig har reist frivillig inn i dette landet for å begå grov kriminalitet. Det er ikke første gang nordmenn fengsles i utlandet for drap, men det er første gang at et samlet pressekorps nærmest krever at drapsmannen sendes hjem til Norge.
Dessverre er denne saken først og fremt nok et eksempel på fordomsfull pressedekning.
Det hele begynner med at et kongolesisk drapsoffer og hans etterlatte er mindre verdt enn et norsk. Så går det videre til at det kongolesiske rettssystemet er så grunnleggende dårlig at det må ta feil når det anklager en nordmann. Og i tillegg synes man at det er helt ok at det utøves politisk press for at myndighetene i landet skal overprøve en dom som et rettsvesen, som prøver hardt å være uavhengig, har jobbet grundig med. Det neste blir antagelig at man foreslår å bestikke politikere og dommere i Kongo.
Saken mot Moland og French har hele tiden hatt en altfor stor og ensidig oppmerksomhet i Norge. Grunntonen har alltid vært at vi ikke kan stole på kongolesiske myndigheter og rettsvesenet i landet. Men har vi kunnet stole på de norske stjernejournalistene som har blitt sendt til Kinshasa? De fleste av dem kan ikke en gang fransk, som er det offisielle språket i Kongo.
Men journalistene har heller ikke trengt å snakke fransk. Oppdraget deres har nemlig vært å være mikrofonstativ for de to nordmennene, som ifølge norsk pressedekning har vært utsatt for det ene overgrepet etter det andre i Kongo. I intervju etter intervju har vi fått se, høre og lese om hvilken urett drapsmennene måtte lide.
Selvsagt er det ikke et godt nok rettssystem i Kongo, og selvsagt er det elendige forhold i kongolesiske fengsler (selv om våre norske "helter" har fått en luksusbehandling sammenlignet med vanlige kongolesere). Men dersom du bevisst reiser til et u-land - kanskje til og med tanke på at det ikke er så nøye der fordi rettssystemet ikke fungerer - for å begå svært alvorlige lovbrudd, så må du forvente å bli behandlet ifølge lokale forhold.
Kongolesiske myndigheter har strukket seg enormt langt i forhold til norske journalister og myndigheter.
Kan noen forestille seg at man i Norge ville vært like samarbeidsvillig og ydmyk overfor et lignende sørsudansk press for å påpeke svakheter i det norske systemet i forhold til en viss bussdrapsmann fra Sør-Sudan? Møter på høyeste nivå, diplomatiske sendebud, pågående journalister som mener at vilkårene på asylmottaket ikke var verdige og som krever drapsmannen utlevert?
Det er klart vi ikke hadde funnet oss i en slik urettmessig innblanding i Norge. Vi hadde blitt provosert og det nasjonalistiske genet hadde meldt seg i noen og enhver. Men med tilbakestående, uverdige Kongo er det selvsagt ok. Eller er det ikke det?
Når lite lokalkyndige journalister fra NRK, VG og andre norske medier nå igjen står i kø for å intervjue French etter at den dømte drapsmannen igjen etterforskes for drap - og sjokkerende nok ikke får amnesti - så er dette populistisk journalistikk med et rasistisk tilsnitt. Det er ille nok.
Enda verre er det at Solberg-regjeringen er like pinlig som Stoltenberg-regjeringen med å jobbe for frigivelsen av en rettmessig straffedømt drapsmann, kun fordi drapet skjedde i Kongo. Statsministeren har allerede personlig tatt opp en mulig hjemsending av French med Kongos president Joseph Kabila under Mandela-markeringen i Sør-Afrika.
Og nå har regjeringen sendt toppdiplomaten Kai Eide til Kinshasa for å få hjemsendt den straffedømte drapsmannen. Eide er FNs tidligere spesialutsending til Afghanistan, og nå lar han seg misbruke til dette populistiske oppdraget som skal undergrave rettssystemet i Kongo. Det er utrolig!
Kongo-Kinshasa er et utviklingsland, et av de mest hjelpetrengende i verden. Overfor andre utviklingsland holder Norge moralprekener om demokrati, rettssikkerhet, domstolenes uavhengighet og utvikling av statlige institusjoner. I Kongo, derimot, driver norske myndigheter nærmest en utpressingspolitikk for å undergrave de samme verdiene.
All norsk kontakt med Kongo siden Moland og French ble rettmessig fengslet i landet har hatt disse to på agendaen. Det har vært utilbørlig press mot president Kabila og rettsvesenet i Kongo. Og dette har vist at Norge taler med to tunger i internasjonal sammenheng - en som er stolt av at vi ikke har en imperialistisk fortid, og en som benytter seg av eksakt de samme virkemidlene som imperialistene gjorde for 100 år siden.
Det hele har vært pinlig i flere år. Og det blir pinligere for hvert intervju med en sutrende French som gjengis med stor innlevelse av norske medier, og for enhver uttalelse fra regjeringen om at man legger ytterligere press på den kongolesiske motparten.
La French-saken ligge der den hører hjemme - i det kongolesiske rettssystemet. Og skal vi blande oss inn, så må det være for å styrke rettssystemet i Kongo - uten å stille betingelser om skjebnen til én straffedømt norsk drapsmann. Av Kureren-redaktør Rainer Chr Hennig © Kureren
|
Utskriftsversjon
