 Filmplakat: "Detektiv Downs" vekker tanker om enfold og mangfold © Friland Produksjon/Kureren
Enfold eller mangfold? | Lina Fogh-Petersen er Kureren.no's danske leserkorrespondent i Norge, og gir oss et utenlandsk blikk på vårt nærmiljø | | © Jannecke Øinæs/Kureren |
Leserkorrespondentbrev, 1. november 2013 - Etter en mailveksling med to gode venninner om Downs syndrom, som var inspirert av den enes møte med hovedrolleinnehaveren i den nye filmen "Detektiv Downs", har jeg gått og grublet på hvordan det er å være uperfekt i en verden som krever perfeksjon.Det blir mindre og mindre plass til folk som skiller seg ut hvis ikke det er på den riktige, kule måten som f.eks. gründere, kunstnere osv. De som i dag skiller seg ut på grunn av svakhet, har vi vanskelig for å plassere, for hvor passer de inn?
Jeg har i den senere tid hatt mange samtaler om nettopp det å være svak eller skille seg ut, og det jeg kan konstatere, er at vi alle sammen har et eller annet i våre liv som ikke er perfekt. Hvorfor er vi da så opptatt av det perfekte? Kanskje er vi redde for å vise frem svakheten vår. Kanskje er vi mest komfortable med at verden ser "forsiden av medaljen". Den som er pen og presentabel.
Tirsdag 8. oktober var jeg på Litteraturhuset i Oslo til et foredrag med fire mennesker som alle hadde opplevd krisen tett på. Fritt Ord og Polyteknisk forening arrangerte en foredragsaften under overskriften "Livet er et usikkert prosjekt" og hadde Torgeir Stensrud, Kjersti Annesdatter Skomsvold, Birgit Røkkum Skarstein og Anne Grethe Solberg som gjestetalere.
Alle de fire talere var svært åpne og ærlige om deres vidt forskjellige kriser, deres svakhet og deres styrker og det var inspirerende å sitte som publikum og se at alle mennesker har deres utfordringer. Det var Skarstein i rullestol og Solberg som manglet en arm. Åpenlyse feil, åpenlyse defekter. Og så var det Skomsvold som har hatt ME og har vært lenket til sengen i flere år. Mindre åpenlyst, men fortsatt en defekt.
Det er farlig å snakke om feil og defekter for hvem er det som bestemmer hva som er feil og defekter? De fire menneskene som jeg opplevde på scenen den tirsdagskvelden, fikk meg ikke til å tenke på defekte menneskeskjebner, men tvert imot mennesker som var kommet igjennom krisen og hadde tatt lærdom med seg videre i livet.
Hva skal velges bort?
Legestanden kan alt i dag! Eller det virker slik. Det er fantastisk å leve i en tid der forskere kommer frem med stadig nye resultater, det være seg innenfor kreftforskning, at HIV-smittede kan leve et tilnærmelsesvis vanlig liv, så lenge de tar medisiner og hvor små barn reddes når de er for tidlig født, for bare å nevne noen områder. Men hvor mye har vi lov til å gripe inn?
I dag diskuteres fortsatt abort og retten til det. Debatten er et etisk ømt punkt og man skal tråkke varsomt når man uttaler seg. Spesielt hvis man ikke har vært gjennom det selv. Allikevel tillater jeg meg å gruble litt over hvordan verden vil se ut i fremtiden, hvis vi får lov til å bestemme alt selv.
For å vende tilbake til Downs-mailutvekslingen: I en artikkel i Dagen.no fra 2. juli 2013 fremgår det at det i Danmark blir født et meget mindre antall barn med Downs syndrom etter at man har innført tidlig ultralyd.
I Norge diskuteres det om man skal tillate en blodprøve som kan klarlegge om fosteret man bærer på, har Downs eller andre kromosomavvik. Det vil altså etter all sannsynlighet bli født færre barn med Downs de neste årene, og til slutt vil vi sikkert ha utryddet kromosomavvik fullstendig.
Tanken gjør meg trist. Mest fordi jeg tror det er farlig når mennesket tildeler seg selv så mye makt. For her snakker vi om retten til liv. Hvem av oss er store nok til å ta den beslutningen? Forstå meg rett; jeg tror på ingen måte at livet med et barn med Downs er enkelt og jeg er ikke i tvil om at alle foreldre ønsker seg et sunt og friskt barn ikke minst for barnets skyld, men uansett hvilket barn man får, er jeg overbevist om at man har fullstendig den samme mengde kjærlighet å gi til barnet, uansett om barnet er friskt eller ei.
Jeg vet at ingen av oss går igjennom livet uten å oppleve motgang. Det kan være sykdom, dødsfall eller andre kriser, men felles for alt er det at vi alle kan relatere til det å være satt ut av spill på den ene eller den andre måten. Vi vet ikke hva som skjer i morgen og vi har ikke svar på alt. Ingen lever perfekte liv - selv om det noen ganger ser sånn ut.
For en kjedelig plass verden ville være hvis vi alle var ens. Det høres ut som en klisjé, men jeg ønsker meg en verden med mangfold på alle måter.
Det skal være plass til alle dem (oss) som faller utenfor, for det ser ut som vi alle faller litt utenfor iblant. Jeg tror det er sunt for mennesker ikke å vite alt. Jeg tror også det er sunt at det er ting som vi ikke er herre over. Uansett hvor mye vi ønsker det, så får vi ikke det perfekte liv. Gresset er faktisk sjelden grønnere på den andre siden. Og heldigvis for det.
Lina Fogh-Petersen er Kureren.no's danske leserkorrespondent i Norge, og gir oss et utenlandsk blikk på vårt nærmiljø. Lina er utdannet cand.mag. i nordisk og engelsk fra Århus universitet og har bodd i Oslo siden 2009. Av Lina Fogh-Petersen © Kureren
|
Utskriftsversjon
