 Nasjonaldagsfeiringen sett fra stortingsbygningen © Stortinget/Kureren
Hva er nasjonalfølelse? | Lina Fogh-Petersen er Kureren.no's danske leserkorrespondent i Norge, og gir oss et utenlandsk blikk på vårt nærmiljø | | © Jannecke Øinæs/Kureren |
Leserkorrespondentbrev, 25. september 2013 - Etter flere år i Norge og uten å føle seg inkludert, tok danske Lina Fogh-Petersen seg plutselig i å spørre "Vant vi?" under et skiarrangement. Nå er hun glad hun fikk lov til å stemme over et OL i Oslo, men tviler på at danskene hadde godtatt å holde avstemning kun i hovedstaden.
For et par uker siden gikk jeg som utenlandsdanske ut og brukte min stemmerett i forbindelse med folkeavstemningen om å søke OL. Jeg er glad for min stemmerett. Jeg setter pris på min stemmerett og tar den ikke for gitt. Jeg er jo tross alt ikke norsk statsborger.
Men det som undrer meg, er at det kun var folk bosatt i Oslo som fikk lov til å stemme. Hvorfor skal en meningsmåling kun representere holdningen til hovedstadens innbyggere? OL er blitt presentert som en folkefest, noe Norge skal være stolt av, men hvis ikke hele Norge får lov til å si sin mening, gjelder det da?
Jeg prøver å forestille meg at det samme skulle skje i Danmark. At København fikk lov til å stemme om OL (eller noe annet), mens andre deler av Danmark ikke gjorde det. Jeg er ganske sikker på at det ville bli bråk i resten av landet.
Man ville føle seg forbigått og spesielt folk på Jylland ville få sine fordommer om københavnerne bekreftet, for ikke å si forsterket. Det ville oppstått et skille mellom dem og oss, og den folkefesten som det her er snakk om, ville ikke bli oppfattet som en folkefest, men som en fest for fiffen i hovedstaden.
"Vi" og "dem"
Det er nå fire siden jeg flyttet til den norske hovedstaden, og jeg har møtt mange forskjellige typer mennesker i de fire årene. Nordmenn er spennende for en danske.
Jeg tror mange dansker tenker på seg selv som "europeere" snarere enn "skandinaver". Vi identifiserer oss ikke lengre med våre svenske og norske brødre, men tenker på oss selv som del av en større sammenheng. Det er i hvert fall min forestilling/fordom. Men nordmenn tenker på seg selv som skandinaver.
Jeg har vært så heldig å få lov til fem ganger å feire 17. mai i Norge, og det kan kalles en folkefest. De fleste går rundt i bunad på denne dagen og barna går i tog. Hele byen koker av feststemning og er man bare litt klaustrofobisk, er det ikke på denne dag man skal bevege seg ut i byens gater. For ikke å snakke om kollektivtransporten, som er stappfull av mennesker på vei til brunch hos venner og familie.
Alt er høytidelig denne dagen. Folk tar sin nasjonaldag på alvor her. Det er mer enn hva man kan si om Danmark.
Jeg er sikker på at dersom man spør en gjennomsnitts skoleelev i Danmark når Danmarks nasjonaldag er, så vet de det ikke. Jeg kan ikke huske at dagen noensinne er blitt verken feiret eller markert noe i nærheten av det man gjør i Norge. Det er nesten som den er blitt glemt.
Kanskje er det det som er forskjellen på oss? Nordmennene har fortsatt både 1814 og 1905 i "frisk" erindring, mens vi i Danmark ikke på samme måte forholder oss til en fortid under et annet lands konge.
Hva er nasjonalitetsfølelse, kan man spørre seg? Er det å iføre seg nasjonaldrakt på nasjonaldagen eller er det å ha muligheten for å stemme ja/nei til noe? Og hva vil en danske svare på det, tro?
Jeg kan bidra med følgende betraktning når det gjelder nasjonalfølelse: Da jeg flyttet til Oslo for fire år siden, kjente jeg to personer i byen. Jeg har aldri vært så ensom som jeg var i starten da jeg bodde her, men jeg var fast besluttet på at jeg ville klare det. Vi skandinaver, for nå å bruke en fellesbetegnelse, er ikke verdens mest åpne folkeferd og det var ikke lett å etablere et nettverk, men noe av nøkkelen til å bli "med i klubben" lå i språket.
Jeg hadde satt meg fore å lære norsk flytende både skriftlig og muntlig og det har jeg gjennomført. Det var en lang periode, hvor jeg definerte det som "meg" og "dem" (nordmennene) og jeg følte meg "utenfor", også etter jeg hadde begynt å snakke norsk.
Men plutselig en dag skjedde det noe. Jeg kan huske helt konkret da jeg gikk fra å snakke om "meg" og "dem" til å si "vi". Det var i forbindelse med ski-VM, som på ingen måte interesserer meg. Men jeg overhørte noen snakke om dagens disiplin, og hørte meg selv si: "Vant vi?".
"Vi" som i "meg og dem" forenet i en samlet gruppe. Det var en morsom opplevelse og jeg kan huske at jeg stoppet opp og tenkte at, nå var jeg i hvert fall integrert.
Når det er sagt, så er min danskhet også blitt forsterket etter at jeg flyttet til Norge. Det er nok veldig naturlig at alt det man var misfornøyd med, forsvinner i glemselens tåke når man får det på avstand. Det er litt som med barndommen, som for de fleste huskes som lang og lys og med få negative opplevelser.
Derfor: Hurra for at man kan sitte og lengte litt etter fedrelandet når man bor i utlandet. Men især hurra for at det var en grunn til at man flyttet og trives med at være utenlandsdansk i Norge.
Lina Fogh-Petersen er Kureren.no's danske leserkorrespondent i Norge, og gir oss et utenlandsk blikk på vårt nærmiljø. Lina er utdannet cand.mag. i nordisk og engelsk fra Århus universitet og har bodd i Oslo siden 2009.
Av Lina Fogh-Petersen © Kureren
|
Utskriftsversjon
