Verden | Europa |
 |
Gullmynt fra latinerunionen med Frankrikes keiser Napoleon III, påført verdiene 25 franc og 10 gylden |
| © Unionlatine.com/Kureren |
Den skandinaviske myntunion ble etablert mellom Sverige og Danmark i 1873, og Norge sluttet seg til i 1875. Det var da norske speciedaler og skilling ble byttet ut med kroner og øre, alle med samme verdi som de nye svenske og danske kronene. Dette var mulig gjennom innføringen av gullstandarden, der de tre riksbankene garanterte for pengeverdien i gull og der ti- og tjuekroningene var gullmynter.
I utgangspunktet var myntunionen en suksess. Uforutsett ble norske mynter akseptert som gangbar valuta i hele Norden og svenske og danske mynter brukt i Norge. Man nådde det opprinnelige målet om å styrke og stabilisere de nordiske valutaene etter at gullfoten allerede tidligere hadde blitt etablert i Frankrike (1865) og i Tyskland (1871).
Men den politiske kongstanken om større skandinavisk integrering - kanskje en gang en pan-skandinavisk stat - ble ikke oppfylt. Handelen mellom landene økte ikke og Norden skle politisk fra hverandre i perioden. Unionsoppløsningen i 1905 satte en sluttstrek for drømmeriene om ett Norden.
Det var likevel ikke politikken som ga sluttstøtet for myntunionen men mangelen på én sentralbank eller en kontrollmyndighet for de tre sentralbankene. Særlig Danmark og Norge begynte å løse seg fra gullstandarden i og med utbruddet av Første verdenskrig. Pengesedler uten garanti i gullreserver og økt preging av jernmynter ga lavere verdi på norske og danske kroner i forhold til svenske. Spekulantene levde glade dager.
Til slutt nektet svenskene å godta norske og danske kroner som betalingsmidler i 1924 og Den skandinaviske myntunion var i praksis oppløst.
Den latinske myntunion
Det mislykkede nordiske prosjektet blir smått i forhold til den mer prestisjefylte latinske myntunionen. Sistnevnte kan på mange måter ses på som en proto-euro som samlet en stor rekke land i et forsøk på å etablere den første paneuropeiske valutaen siden romerske sestertier.
I 1865 gikk Frankrike, Italia, Sveits og Belgia sammen om å innføre gullstandarden under ledelse av keiser Napoleon III. Gullstandarden ble sett på som oppskriften bak den økonomiske suksessen i England. Under fransk ledelse - Paris var i ferd med å dunke ut London som verdens finanshovedstad - skulle finans- og valutakaoset på kontinentet ryddes opp.
Konseptet var enkelt og godt. Unionslandene skulle utstede mynter i hver sin valuta men med samme innhold av gull eller sølv, vekt og størrelse. Dermed ville franc og lire få samme verdi og følgelig kunne brukes som betalingsmiddel over hele unionsområdet.
Den gang som nå ønsket periferien å delta i dette prestisjeprosjektet med utspring i Kjerne-Europa. Politikerne var i hovedsak positive til å utvide pengeunionen da det ville skape større økonomisk og politisk integrering og dypere allianser. Men allerede den gang advarte banknæringen mot å ta opp økonomisk svake land i unionen, da dette ville kunne ha potensial til å styrte hele unionen ut i monetære problemer.
Det ble sendt invitasjon til flere ønskekandidater om å delta i Den latinske myntunionen, men de eurokritiske britene og amerikanerne takket nei, sammen med Portugal og flere tyske småstater.
Derimot banket økonomisk svakere stater på døren. Hellas ble godtatt som medlem i 1868. Deretter gikk det slag i slag med land som overtok systemet - og dermed i praksis fellesvalutaen - uten formelt å bli godkjent som medlemmer: Kirkestaten, Romania, Spania, Serbia, Venezuela, Bulgaria, og så videre.
Heller ikke Den latinske myntunionen rådde over én sentralbank eller gode kontrollmekanismer. Pavestaten begynte allerede i 1860-årene å spy ut store mengder mynter med for lite sølv som kunne byttes én til én i mynter fra andre land med korrekt sølvmengde.
Verre ble det da sølvverdien stadig sank. Unionsmynt
 |
Skandinavistisk studentmøte i København i 1845. Myntunionen ble innført noe etter høydepunktet av panskandinavismen |
| © Jørgen Sonne/Danmarks Nationalhistoriske Museum |
Med Første verdenskrig løste det ene landet etter det andre seg fra gullfoten og Den latinske myntunionen gikk i praksis i oppløsning.
Likevel var Den latinske myntunion stort sett en suksesshistorie som satte standard for valutasamarbeid og standardiseringen av verdens myntvesen, og den opphørte ikke formelt før det globale pengevesenet ble nyordnet på 1920-tallet. Den franske numismatikeren Michel Prieur svermer over myntunionen: "Du kunne betale med franske mynter og sedler i Paris, Roma, Brussel og Zürich, og vise versa," ikke ulikt dagens situasjon.
Historien om mislykkede pengeunioner
Analysen av mislykkede historiske myntunioner har fått et oppsving i de siste årene i lys av eurokrisen. Den britiske historikeren Richards Roberts og den økonomiske analytikeren Gabriel Stein fremla i 2011 en studie om tidligere forsøk på å innføre felles mynt i Europa og forklarer hvorfor de måtte feile.
Roberts og Stein kan trekke historien om feilede pengeunioner tilbake til det gamle Hellas, der bystatene Mytilene og Phocaea ble enige om felles mynt allerede for 2500 år siden og til og med hadde et felles oppsyn med pengevesenet.
Senere områder med felles mynt gikk som regel i de store imperienes fotspor. Således ble det slått samme mynt i hele riket til Aleksander den store, fra Bulgaria til Afghanistan, alle med Aleksanders profilbilde i midten. Romerne innførte samme mynt over hele sitt rike, senere også Karl den store og araberne. Alle myntunionene gikk i oppløsning så straks imperiet gikk i oppløsning.
De viktigste eksemplene på monetære unioner er likevel fra 18- og 1900-tallet, med fremveksten av moderne økonomisk teori og en eksploderende handel. De nordiske og latinske myntunionene har fremtredende plass i studiet, men også andre eksempler fremheves.
Keiserriket Østerrike-Ungarn innførte en toll- og myntunion i 1878, der de to suverene statene Østerrike og Ungarn til og med entes om en felles og totalt uavhengig sentralbank. "Den østerrikskungarske tollunionen virket nesten knirkefritt i 50 år, i en periode der per capita-inntekten ble doblet," fremhever historikeren Roberts. Den østerrikske kronen ble etter hvert en modellvaluta og den uavhengige sentralbanken et eksempel til etterfølgelse.
Roberts påpeker også andre likheter med euroens utvikling. Mens det rikere Østerrike klarte å dra full nytte av valutaunionen, sakket det mer underutviklede Ungarn etter i 50-årsperioden. BNP-veksten i Østerrike var gjennomsnittelig 1,5 prosent i året i perioden, mens den kun var på 1,2 prosent årlig i Ungarn.
Det var Første verdenskrig og en påtvunget deling av Østerrike-Ungarn som gjorde slutt på denne ellers vellykkede myntunionen. Allerede i 1914 ble gullfoten og nasjonalbankens uavhengighet opphevet, med en galopperende inflasjon som resultat. Med den plutselige oppdelingen av keiserriket til flere suverene stater i 1918 fulgte også en ikke-kordinert innføring av nye valutaer og et komplett sammenbrudd for kronen i 1924. Sosial uro og nyfattigdom var en uunngåelig konsekvens.
En mye sitert studie av det britiske analysebyrået UBS Investment Research dveler ved det politiske og sosiale kaoset som oppstod i Østerrike etter det uregulerte sammenbruddet av valutaunionen. Analysen trekker frem historiske eksempler på hva som skjer når en myntunion oppløses og advarer mot faren for økonomiske tilbakeslag og til og med separatisme og borgerkrig.
Gabriel Stein, som også er direktør i det britiske analysebyrået Lombard Street Research, fremhever at det kun er to typer valutaunioner som har vist seg å være overlevelsesdyktige over lang tid.
Den første typen er unioner der små land binder seg opp mot en stor økonomi. Et eksempel er myntunio
 |
Eurosedler |
| © Flickr/aranjuez1404 |
Den andre typen vellykkede monetære unioner er, i følge Stein, konstruksjoner der småstater etter hvert slutter seg sammen til et større statsvesen eller union. USA og dollarinnføringen nevnes som eksempel.
Problemet er, i følge Stein, at "eurosonen ikke passer i verken den ene eller andre kategorien."
Det tyske eksempelet
Et eksempel på en vellykket myntunion som sjelden nevnes av euroskeptikerne er Tyskland, der de tyske småstatene på 1800-tallet motsatte seg en politisk union. Forut for Tysklands samling i 1871 var det et utbredt ønske om større økonomisk integrasjon for å fremme vekst, mens kun få politiske miljøer ønsket en politisk samling.
Løsningen ble etableringen av den prøyssiskdominerte Tyske tollforening i 1834. Ikke ulikt EUs tidlige historie, førte etableringen av tollforeningen til økt behov for økonomisk samkjøring. Først ble det etablert standardmål for vekt, tilpasset det metriske systemet. Så ble en felles pengepolitikk nødvendig.
Fra 1830-tallet, men særlig utover 1850-årene, ble tysk mynt standardisert. De mange forskjellige dalervalutaene i nord og gyldenvalutaene i sør ble standardisert til gjengse sølvverdier, slik at 2 daler fra enhver nordtysk stat tilsvarte 3½ gylden fra enhver sørtysk stat.
Fast vekslekurs, grenseoverskridende bruksområde for alle myntene og mer og mer standardiserte mynter første til en effektiv monetær union i Tyskland fra 1857. Til og med Østerrike, Liechtenstein og Luxembourg sluttet seg til denne valutaunionen, som også førte til dypere og dypere politisk integrasjon.
Også denne monetære unionen hadde sine begrensninger og kriser. Det var kun snakk om en myntunion, da myntene både inneholdt edelmetall og var garantert av de forskjellige utstederne. Sedler var en annen historie. De skulle være konvertible, men tilliten var mindre - med god grunn skulle det vise seg.
Da østerrikerne lot seddelpressen løpe for å finansiere økende statsutgifter, skjøt inflasjonen fart. Ute av stand til å holde den faste vekslingskursen, ble Østerrike tvunget til å forlate valutaunionen i 1866. Fra samme år tok den resttyske samlingen fart.
I Tyskland holdt myntunionen helt til samlingen i 1871, da marken med gullstandard ble innført som enhetlig valuta i det heller uenhetlige keiserdømmet. Igjen var fellesvalutaen et bevisst og viktig skritt i retning økonomisk og politisk integrasjon.
Debatten om lærdommer fra historien
Den monetære delen av historien om Tysklands samling kan lyde kjent for den som lytter til europeiske politikere som ønsker en dypere og sterkere union i dagens Europa. Det som startet som en tollunion har gått videre til en monetær union, og nå stilles det krav om en fiskal union. For overbeviste europeere er dette kun målbevisste steg på veien til en politisk union.
Analysene om euroen fremtid og monetære unioners fortid er derfor også preget av politisk ståsted. Norman Lamont, Storbritannias finansminister fra 1990-93 (konservativ), er blant euroskeptikerne som har uttalt seg om euroens uunngåelige kollaps ut fra historiske lærdommer.
I et intervju med 'New York Times' i 2010 trekker Lamont, ikke overraskende, kun historiske paralleller til Den latinske myntunionen og den skandinaviske pengeunionen. Han fremhever at begge varte i over 30 år før de kollapset. Det samme vil måtte skje med euroen, konkluderer han.
"Ikke etter den første krisen vi har nå men etter den andre krisen, som kan komme etter en ti års tid. Dette er tross alt et politisk prosjekt, ikke et økonomisk prosjekt," fremhever Lamont i sin kritikk.
Wolfgang Münchau, økonomispaltist i 'Financial Times Deutschland' og 'Der Spiegel', er enig i at det er prosjektets motivasjon - politisk eller økonomisk - som er avgjøren
 |
Eurosymbolet utenfor Den europeiske sentralbanke i Frankfurt |
| © Davide Oliva/GNU |
"All myntunioner mellom store land som ikke endte opp i politiske unioner har kollapset," sa Münchau i et intervju med 'Financial Times' allerede i 2005. Han nevner den latinske og den skandinaviske myntunionen som eksempler på at "manglende fiskaldisplin" og skiftende politiske forhold måtte føre til sammenbrudd.
"I motsetning til dette lyktes Den tyske tollforening ... nettopp på grunn av landets politiske samling i 1871," fremhever Münchau, med referanse til veien fremover for euroen.
UBS-analysen fremhever da også hvordan den kortvarige kollapsen av USAs myntunion i 1933 ble løst med blant annet større fiskal disiplin og koordinering mellom statene i føderasjonen. På samme måte, med dypere økonomisk og politisk integrering, ble gryende kriser i den tyske og den britiske myntunionen løst.
Mens det først og fremst er angloamerikanske analyser som fremhever en historisk tvang for en oppløsning av euroen, er tyskfranske analyser av eurokrisen mer løsningsorienterte og fremhever som regel forskjellige tiltak for å styrke den økonomisk-politiske unionen i Europa som botemidler.
Mens tyske røster i debatten ofte fremhever behovet for felles europeisk finanspolitikk, blir det i Frankrike ofte nevnt at euroen trenger en dypere demokratisk forankring. Frivilligheten av Den latinske myntunion blir trukket frem, samt dens vektlegging av nasjonalt eierskap, der alle mynter og sedler hadde nasjonale symboler fra utstedende myndighet. Franske og søreuropeiske debattører krever ofte at euroen må underlegges større demokratisk kontroll og tjene folkets interesser i de forskjellige medlemslandene.
Også utenfor Europa er det "tyskfranske" tankesett som dominerer, og eurolignende konstellasjoner brer stadig om seg. I Vest-Afrika, for eksempel, har man kunnet reise over nesten hele subkontinentet og bruke samme mynt siden 1945. CFA-francen overlevde selvstendighetsbølgen i 1960-årene og den franske francens innlemmelse i eurosamarbeidet. CFA-francen er nå bundet fast opp mot euroen og har i det siste tiåret fått to nye medlemmer: Guinea-Bissau og Ekvatorial-Guinea.
Småstatene i Karibia har hatt en lignende felles valuta siden 1965, den østkaribiske dollaren, og tre små land i Det sørlige Afrika har bundet valutaen sin i én-til-én kurs opp mot Sør-Afrikas rand.
Og valutasamarbeidene brer om seg. Neste region ute er Øst-Afrika, der Kenya, Tansania, Uganda, Rwanda og Burundi nettopp har etablert en tollunion og et fellesmarked og der en felles østafrikansk shilling er neste skritt. Ironisk nok jobber østafrikanske representanter tett opp mot EU for å lære av euroetableringen. Euroen er nemlig modell for den nye shillingen, som trolig blir innført allerede i 2015.
Etter Øst-Afrika vil man trolig se etableringen av myntunioner i ASEAN-området i Sørøst-Asia, der et fellesmarked allerede er etablert og planene legges for felles mynt. Også i Latin-Amerika eksisterer det planer om en ny felles valuta, sucre, under ledelse av Venezuelas Hugo Chávez som et alternativ til dollarens dominans.
Og mens noen av de eksisterende eller planlagte valutaunionene vil sprekke med tiden, vil andre overleve tidens tann, trolig som følge av en fordypende politisk union. Og forskere og analytikere vil også i fremtiden kunne tolke lærdommen fra nåtidens myntunioner på akkurat den måten det passer med deres politiske ståsted.
Fordypende informasjon
Selv om debatten bygger seg opp i europeiske medier, er det få av analysene bak debatten som er fritt tilgjengelige online. Den historiske gjennomgangen av Richard Roberts og Gabriel Stein, "EMU - fuse or split? Lessons from the past," må bestilles fra Lombard Street Research i London. UBS-rapporten om konsekvensene av et eurosammenbrudd er publisert (på engelsk, pdf-versjon) av franske 'Libération' på denne lenken.
Av redaksjonen
© Kureren
| Tweet |
Utskriftsversjon |
På forsiden nå
 |
| Cuba "Siste reisesjanse til Cuba før amerikanerne kommer" Kureren - Nå, like før McDonalds og Coca Cola installerer seg på Cuba, boomer turismen til øya som aldri før. Etter at Washington og Havanna varslet en normalisering av forholdet har øya blitt populært blant turistene. Mange ser det som "siste sjanse" før globaliseringen tar også Cuba. |
 |
| Libanon Beirut, reisemålet som nekter å forsvinne Kureren - Midtøsten er nok en gang på randen av kollaps. Hundretusener av syriske flyktninger har strømmet til Libanon, og i den vakre Bekaadalen prøver IS-terrorister å etablere seg fra sine baser i Syria. Likevel blomstrer den evige turistbyen Beirut opp, atter en gang. |
 |
| Innenriks | Verden Norsk pass er visumfri døråpner til 141 land Kureren - Det røde, norske passet er et "power passport", ifølge det nye nettstedet "Passport Index". Det rangerer på sjette plass over de beste døråpnerne til enkel reising. Men rødfargen er lite original. |
 |
| Spania Pompidou-senter gjør kunstby av strandbyen Málaga Kureren - Den spanske strandbyen Málaga ved Costa del Sol lukter ikke lenge bare solkrem, men også oljemaling. Bare de siste ukene har to store museer - det franske Pompidou-senteret og det russiske St. Petersburg-museet - åpnet filialer i Málaga, som fra før hadde 26 museer. |
 |
| Sør-Korea Sør-Korea lokker med ville matopplevelser Kureren - Det er ikke mange land som markedsfører seg med stekte biller og levende blekksprut som menyforslag til undrende vestlige (og østlige) turister. Sør-Korea har imidlertid kultur for å være humørfylt og uskvetten i matveien. |
Kureren er en uavhengig nettavis som opererer i henhold til Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklame-plakaten.
Tips og andre henvendelser: post@kureren.no
Ansvarlig redaktør: Rainer Chr Hennig. Utgiver: Mediehuset afrol News. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet © Kureren.