See also: » 11.02.2014 - FrP, og høyreekstreme i EU, vil ha avstemninger om innvandring » 29.01.2014 - EU-valgkampen: Martin Schulz versus ukjent » 17.01.2014 - Ny forskning: "EØS-avtalen truer demokratiet" » 08.01.2014 - Nå er den afrikanske øya Mayotte del av EU » 03.01.2014 - Nye angrep på FrP i internasjonal presse » 12.12.2013 - EU-domstolen forkaster trolig datalagringsdirektivet » 14.11.2013 - Europas høyreekstreme partier forbereder samling » 05.09.2013 - Noreg og EU: Å sko seg på andres ulykke

Finn autentiske matoppskrifter fra hele verden på Verdensmat.no: Gazpacho Børek Kartoffelsalat Taboulé Gulasj Albóndigas Cevapi Rougaille Japrak sarma Zwiebelbrot Klopse Giouvetsi Paella Pljeskavica Pica pau Pulpo a la gallega Flammkuchen Langosj Tapenade Chatsjapuri Pasulj Lassi Kartoffelpuffer Tortilla Raznjici Knödel Lentejas Bœuf bourguignon Korianderchutney Brenneslesuppe Proia Sæbsi kavurma Sardinske calamares

Autentiske matoppskrifter fra hele verden finner du på Verdensmat.no: Réunion Portugal Aserbajdsjan Serbia Tyskland Seychellene Bosnia Spania Libanon Belgia India Kroatia Hellas Italia Ungarn Komorene Georgia Mauritius Østerrike Romania Frankrike

Kronikkforfatter Daniel Ergo Biesenbaum er masterstudent i historie på Universitetet i Oslo

© Privat/Kureren

Kronikk, Kureren, 3. september 2013 - I dag kan man se at organisasjoner, internasjonale traktater, avtaler og større politiske sammenslutninger begynner å utspille en større rolle enn nasjonalstatene, skriver Daniel Ergo Biesenbaum, som vil utfordre fastlåste perspektiver på fremtidens internasjonale politikk og EUs rolle.

Norges forhold til Den europeiske union (EU) har de siste årene vært oppe til offentlig debatt i større eller mindre grad. Denne debatten er preget av detaljpolitikk, hvor ja- og nei-sidene stiller seg pent og pyntelig langs de partipolitiske linjene. Et bredere perspektiv enn ostetollen og Datalagringsdirektivet (DLD), finnes knapt.

Når dagens rødgrønne regjering akter å videreutvikle samarbeidet med EU i fremtiden, og et EU-medlemskap vil aktualiseres etter et eventuelt regjeringsskifte med blåblå regjering til høsten, så er det viktig å stoppe opp litt, og tenke i litt lengre linjer. Forbi dagens økonomiske krise i Europa, og detaljpolitikken om EU, så ligger det et bredere perspektiv og en historisk kontekst som det er viktig å få med seg.

Som EØS-medlem får Norge adgang til EUs indre marked, hvor prinsippet om «de fire friheter» som skal stimulere handel og samarbeid på tvers av landegrensene står helt sentralt. Ved færre restriksjoner på bevegelse av varer, kapital, tjenester og mennesker - de fire friheter - i Europa, så skal europeisk økonomi, kultur og sosial likhet styrkes.

Så langt, så godt. Men samtidig oppgir Norge litt av egen suverenitet, da EU får en betydelig innflytelse på norsk lovgivning gjennom disse famøse EU-direktivene. Av denne grunn mener mange at Norges interesser blir tilsidesatt når EU skal fatte politiske vedtak, og den norske stat må innfinne seg i å implementere direktiver som kommer fra Brussel. Denne dikotomien: stat versus EU, dvs. nasjonal suverenitet versus overnasjonal styring, er ofte det som blir den store konfliktlinjen i denne offentlige debatten.

Hvor mye skal Brussel få bestemme? Og, ikke minst, hvorfor?

Paradigmeskifte?
Tar vi et historisk byks på 365 år tilbake i tid, og planter føttene våre i Nordvest-Tyskland, så havner vi midt i barnefødselen av det politiske Europa som vi kjenner det i dag.

Fredsslutningen i Westfalen av 1648 er blitt stående igjen i historie- og samfunnsvitenskapen som et politisk vendepunkt i europeisk historie. Denne fredsslutningen endte Trettiårskrigen, som hadde herjet i Europa generelt, og i Det tysk-romerske riket spesielt, ved å løse konflikten mellom de katolske og protestantiske hertugdømmene, og samtidig klarere forholdet mellom dem og Den tysk-romerske keiseren.

Dette la rammer for samhandling og konkurranse mellom de europeiske statene som hvilte på den ideen vi i dag kaller for suverenitetsprinsippet - respekten for territorial integritet innenfor hver stats landegrenser. Europa og spesielt Det tysk-romerske riket bestod av et lappeteppe av kongeriker, bystater, republikker, hertugdømmer og konglomeratstater, hvor politikk ble ført på mange ulike nivåer, og hvor det ikke fantes klare juridiske og politiske grenser eller myndighetsområder. Det som trengtes for å få orden i dette semi-anarkiske kaoset var konsoliderte stater, og en forutsigbarhet i politikken. Nasjonalstatens vei som den primære aktør i det politiske liv var dermed fastlagt.

Denne fredsslutningen av Trettiårskrigen, freden i Westfalen av 1648, startet framveksten av det «westfalske statssystemet», som litt etter litt erstattet den føydale middelalderstrukturen som hadde vært den politiske virkeligheten i Europa i flere århundrer. Det westfalske statssystemet er preget av selvstendige nasjonalstater med fastlagte grenser territorielt, juridisk og politisk. De har lik folkerettslig status, er konsoliderte aktører som former politikk etter nasjonale hensyn, og hvor ikke-intervensjon i en stats indre anliggender er et bærende prinsipp.

De tre hundreårene mellom freden i Westfalen av 1648 fram til slutten av andre verdenskrig i 1945 kan med rette kalles for nasjonalstatens storhetstid. Men ser vi nå et paradigmeskifte?

Nasjonalstatens død
De to verdenskrigene som preget det tyvende århundret på så mange måter, kan til en viss grad tillegges det westfalske statssystemets egoistiske natur. Den westfalske rasjonalitet. I tråd med den politiske realismen, var nasjonalstatene til enhver tid i en slags eksistensiell maktkamp, hvor det ikke fantes en overordnet myndighet som kunne bryte inn og megle dem imellom.

Dette skapte en politisk struktur hvor nasjonalstaten kun måtte tenke på seg selv i en form for hobbesiansk tilstand - en alles kamp mot alle, og hvor den enkelte stats makt gav den dets rett. Dette er satt litt på spissen, men poenget består. Tiden før Andre verdenskrig er nasjonalstatens gylne periode, trygt plassert i et westfalsk statssystem.

Men Europa har i tiden etter Andre verdenskrig vært vitne til nye politiske strukturer og tendenser, hvor et voksende nettverk av ikke- og mellomstatlige organisasjoner, juridisk bindende avtaler, sammenknyttede traktater og en økt samhandling mellom statene har vært fremtredende.

Også

Nasjonalstatenes flagg pynter inngangen til EU-parlamentet i Strasbourg

© Rama/GNU/Kureren

har vi dette europeiske integrasjonsprosjektet (EU), som stadig er i vinden om dagen - da med negative fortegn. Denne institusjonelle hydraen er et teoretisk puslespill, som ulike akademikere ikke klarer å sette sammen. Er dette noe nytt? Er EU overnasjonalt, er den noe større enn seg selv?, som Lars Sponheim stilte seg undrende til mens han var partileder for Venstre.

Noe som er sikkert er at EU bryter med den westfalske modellen, og dens rolle som politisk og juridisk premissleverandør overfor medlemslandene skaper en politisk struktur hvor nasjonalstaten ikke lenger er den viktigste aktør i europeisk politikk.

En politisk og demokratisk smeltedigel
For mens nasjonalstatene viste seg ute av stand til å løse økonomiske og politiske kriser på 1900-tallet, så har EU, gjennom tett samarbeid og integrasjon mellom medlemslandene, vært et europeisk fredsprosjekt i etterkrigstiden.

Dette hviler på ideen om at jo mer avhengige de europeiske statene er av hverandre, økonomisk og politisk, dess mindre sannsynlighet er det for at interessekonflikter vil ende med militær bruk. Og dette har stemt i stor grad, noe som ble kronet med EUs velfortjente fredspris av Nobelkomiteen høsten 2012. EU opptrer som et sivilisatorisk imperium, hvor demokrati og fred er dets høyeste mål.

Den amerikanske historikeren og politiske kommentatoren Robert Kagan har i sin bok Of Paradise and Power: America and Europe in the New World Order (2003) beskrevet europeisk politikk som et middel for å oppnå Immanuel Kants tese om «den evige fred», gjennom myk makt og liberaldemokratiske verdier. Og hvordan få dette til? Jo, stadig mer integrasjon og samhandling mellom de europeiske statene i EU.

Europeisk politikk med EU som pådriver, er i ferd med å forlate det westfalske statssystemet, og de politiske strukturene vi kjenner igjen i dag kan minne mer om middelalderske trekk.

Etter Sovjetunionens fall, har EU blitt en langt mer mangfoldartet og pluralistisk politisk sammenslutning. Innlemmelsen av østeuropeiske stater de siste 10-15 årene gjør at EU har blitt en politisk og demokratisk smeltedigel, hvor den westfalske tanken om et strengt politisk hierarki med politisk «topp-bunn»-styring, sentralisert makt, og klare grenser, er i ferd med å brytes ned. Istedenfor har EU delegert politisk makt og myndighet på ulike nivåer i den politiske forvaltningen sin, den tyr til import av jurisdiksjon framfor militær erobring i bruken av makt, og skillet sentrum-periferi er diffust.

Dette er essensen av tankeretningen nymiddelalderismen (for videre lesing anbefales den Oxford-baserte statsviteren Jan Zielonkas glimrende bok Europe as Empire. The Nature of the Enlarged European Union (2006)). Dette er et perspektiv som kaster et nytt og annerledes lys over EUs framtid.

Den europeiske framtiden
Nymiddelalderismen er en tankeretning som forsøker å beskrive de politiske forholdene i verden, og spesielt i Europa i dag med et blikk på tidligere tiders politiske strukturer. Er det ett kontinent som har fått kjenne nasjonalstatens begrensninger, så er det Europa. Og i denne europeiske selvforståelsen og det politiske vakuumet som oppstod etter andre verdenskrig, ble EU født - og siden har det vokst seg større og større.

Ved å bryte ned landegrensene gjennom en europeisk konsensus, får EU en politisk slagkraft som nasjonalstatene ikke kan oppnå hver for seg. Det skapes en politisk forutsigbarhet som forsøker å stagge den westfalske rasjonalitet; politikk utformet etter særinteresser og nasjonale hensyn. Økt forutsigbarhet i EU vil bidra til et sterkere politisk samhold, en større kulturell forståelse og aksept, en utveksling av demokratiske ideer, og en kime for å bygge ned konflikter.

Dette må ikke undervurderes.

Internasjonalt sett er EU blitt en økonomisk supermakt som kan forhandle på lik linje med USA, Kina, Japan, etc., og det med et langt mer gunstig utgangspunkt enn før hvor det westfalske statssystemet dikterte alle småstatene i Europa til å forhandle frem bilaterale avtaler med disse supermaktene. Styrkeforholdet i en slik forhandlingssituasjon er ikke fordelaktig for de små. Nymiddelalderismen med et sterkt, men pluralistisk Europa bryter dette mønsteret hvor de representerer en sentralisert slagkraftig blokk utad, men en forskjelligartet og fragmentert union innad.

Nymiddelalderismen og EU kan erstatte det westfalske statssystemet som paradigmet i internasjonal og europeisk politikk, hvor de store politiske og økonomiske forholdene blir bestemt mellom store politiske sammenslutninger, mens de politiske detaljene blir avgjort innenfor disse i forkant. På den måten kan europeisk politikk bli langt mer progressiv enn dagens system preget av nasjonalstater som handler i tråd med den westfalske rasjonalitet.

Av Daniel Ergo Biesenbaum, masterstudent i historie,

© Kureren