Argentina |
 |
Pablo Novak, den eneste innbyggeren i det oversvømte kurbadet Epecuén |
| © José Antonio Carrizo/Flickr/Kureren |
Pablo Novak ble født i Epecuén i 1930. Da var det byggeboom i det nye kurbadet rundt 500 km vest for Argentinas hovedstad Buenos Aires, som hadde fått direkte jernbaneforbindelse til hovedstaden i 1911. I årene før Novak ble født, ble det i flere lotterier delt ut gratis tomter i Epecuén for å fremme utbyggingen av et kurbad og en turistby ved saltsjøen med samme navn.
Foreldrene til Novak var blant de som raskt tjente gode penger på boomen. De hadde nemlig allerede etablert mursteinsfabrikken i Epecuén, som kom til å levere byggematerialer til både husbyggere og større komplekser. Dermed vokste Novak opp i relativ rikdom mens han så nybyggerbyen vokste seg til å bli en luksuriøs feriedestinasjon.
Landskapet rundt Epecuén er lett bølget og tørt og lite spektakulært. Området ligger dypt innenlands, sørvest i provinsen Buenos Aires og argentinske myndigheter og rancheros viste ingen interesse for det helt til den opprinnelige indianerbefolkningen ble fordrevet herfra av jordbrukere på 1880-tallet.
Det spesielle ved landskapet var og er en serie innlandssjøer uten avløp til havet. Lite regn og mye sol fører til at omlag like mye vann fordamper fra sjøene som tilføres gjennom bekker og elver, men i og med fordampningen øker også stadig salt- og mineralholdigheten i sjøene. Epecuénsjøen er den nederste i rekken, der overflodvannet fra de fem høyereliggende sjøene tømmes.
Epecuénsjøen er dermed også den mest salt- og mineralholdige. Da argentinske kjemikere analyserte vannet for første gang i 1886, fant d
 |
Turister på kurhotellet Balneario Minas Epecuén. Postkort fra rundt 1950 |
| © Museo Regional Dr Adolfo Alsina/Kureren |
Mens myndighetene i Buenos Aires først oppfordret til at Epecuénsjøen burde utnytes til salt- og mineralproduksjon, var det rundt århundreskiftet flere ildsjeler som kjente til de mange populære kurbadene i Europa, der liknende mineralvannskilder ga grunnlag for en omfattende helseturisme.
Legestanden i Buenos Aires jublet over mineralverdiene som ble avdekket i Epecuénsjøen. Den høye konsentrasjonen av blant annet klor og sulfater "har fysiokjemiske effekter som gir optimale resultater mot sykdommer som reumatisme, hudsykdommer, anemi, diabetes, og så videre," ifølge argentinske medier. Kort sagt, man hadde funnet Argentinas helsebringende Dødehav i Epecuén.
Etter at jernbanestasjonen kom, ble det dermed investert raskt ved bredden av Epecuénsjøen. Spekulanter kaptes i å bygge ut luksuriøse komplekser helt nede ved strandlinjen. Standarden og arkitekturen tilsvarte det beste av det beste i samtiden.
Ifølge kuratoren ved provinsmuseet i nabobyen Carhué, begynte "en frenetisk utbygging av hoteller av internasjonal standard" på tidlig 1920-tallet. "Ved siden av hotellene, begynte også arbeidere og grunneiere å etablere seg, slik at bygda Epecuén i 1930 allerede hadde en kirke under bygging, en sole og alle typer tjenester for en småby."
Og de besøkende strømmet til i tusentall. En trebrygge på flere hundre meter langs vannkanten var promenadene der man så og ble sett. Bak bryggen lå flere luksuriøse komplekser med egne mineralbad og serverings
 |
Turister i kurbadet Epecuén, rundt 1970 |
| © Museo Regional Dr Adolfo Alsina/Kureren |
Familien Novak hadde nok å henge fingrene i mens de store anleggene kom på 1920- og 30-tallet. Men også årtiene etter var gode tider for teglverket i Epecuén. Velstanden vokste, og mange av de etter hvert 1.500 innbyggerne bygde seg store villaer.
Det forræderiske vannet
Saltvannet fra bassenget som tømmes i Epecuénsjøen var livsnerven i økonomien til den boomende turistbyen. Men allerede på slutten av 1930-tallet ble det klart for innbyggerne at dette vannet ikke var en stabil ressurs man kunne lite blindt på.
1930- og 40-tallet var særdeles tørre tiår i denne delen av Argentina. Det vil si at det fordampet mer vann enn det som ble tømt ut i Epecuénsjøen, og dermed gikk vannspeilet sakte men sikkert ned. Mens dette betydde at den antatt helsebringende saltkonsentrasjonen i vannet økte, og dermed gjorde sjøen mer attraktiv, fjernet strandlinjen seg mer og mer fra sjøbadet Epecuén.
Men den blomstrende og fremgangsrike turistbygda lot seg ikke stoppe av konstant vannmangel, selv om investorene måtte ty til sine siste ressurser. Kanaler fra åsene omkring sørget for bedre tilfang av ferskvann, til glede både for hotellene og parkanleggene i byen. En enda større kanal fra 1970-tallet ledet større mengder vann fra de omkringliggende sjøene til Epecuénsjøen og hevet dermed endelig igjen nivået. Prisen var en lavere saltkonsentrasjon, som i liten grad ble formidlet turistene.
Ifølge provinsmuseet i Carhué, var dermed 1970-årene en optimistisk til i Epecuén. Det ble gjort større inv
 |
Hotellet 'Oscarcito' ved sjøkanten i Epecuén, eid av den lokale investoren Adan Ekel, oversvømmes i 1985 |
| © Museo Regional Dr Adolfo Alsina/Kureren |
Men den relative tørken fra 1930- til 70-tallet var bare et tegn på et større naturfenomen. De seks saltsjøene, der Epecuén er den laveste, hadde til all tid svingt i takt med nedbørsrike og tørre tidsperioder, som går over flere tiår. Og rundt 1980 snudde trenden, og en ny nedbørrik periode begynte.
Tidlig på 1980-tallet ble vannstanden i Epecuénsjøen regulert relativt greit, ved hjelp av kanalene fra de andre sjøene og en jorddam på rundt 3,5 meters høyde, bygd i 1978, for å beskytte byen.
Dambruddet
Men i 1985 regnet det ekstraordinært mye i regionen. Mot slutten av året, altså på vårparten i Argentina, stiger vannstanden i bassengene faretruende. De øvre sjøene fylles raskt av regnvann, men ingen tenker på å stenge kanalene som fører til Epecuénsjøen. Dermed stiger presset mot den løst fundamenterte jorddammen, som må gi etter for det enorme trykket den 10. november 1985.
Vannet strømmet innover byen. Heldigvis er strømmen svak nok til at ingen omkommer under oversvømmelsen og folk og fe får reddet seg til nabobyen Carhué. Men de må etterlate seg det meste av eiendelene sine i Epecuén, som sakte men sikkert synker ned i sjøen.
De neste årene viste hvor utsatt Epecuén egentlig hadde vært siden grunnleggelsen.
Allerede i 1986 var vannet steget med 4 meter over strandlinjen fra 1920-tallet, og så å si hele byen lå dermed under vann. Men den nedbørsrike perioden fortsatte utover 1990-tallet. I 1993 nådde Epecuénsjøen sin størs
 |
Kurbadet Epecuén i 1986, når vannet har steget rundt 3-4 meter |
| © Museo Regional Dr Adolfo Alsina/Kureren |
De fleste av de rundt 1.500 innbyggerne hadde da fått hjelp av argentinske myndigheter til etablere seg på nytt i Carhué, 7 km sør for Epecuén og med utsikt over de få tårnene som fortsatt stakk ut av vannet. Og igjen skulle vannet spille dem et puss. Ønskene om å etablere et nytt helseturismesenter i Carhué, som nå var rykket frem mot vannkanten, viste seg urealistiske da mineralholdigheten nå var omlag på nivå med havvann.
Men ikke alle flyttet fra Epecuén. Én hardhaus ble igjen: 55-åringen Pablo Novak nektet å forlate geitene og hønsene sine i utkanten av byen og beit seg fast.
Atlantis stiger frem igjen
Vannstanden steg og steg i flere år, og i 1994 nådde det salte vannet tomten til Novak. Saltvannet dreper alt av vegetasjon og legger beitemarkene øde. Men det holdt for Novak, enkemannen som levde helt alene i bygda etter at hans ti barn hadde flyttet ut. Huset og tomten, bak muren bygd av murstein fra farens fabrikk, holdt seg tørre og unngikk saltforurensingen.
Siden har vannstanden sunket, først sakte, og siden 2008 svært raskt. En ny tørkeperiode er i gang, og et hvitsprengt landskap rundt Epecuénsjøens bredder har begynt å stige frem. Døde trær og skrot ligger under et tynt, hvitt saltlag, som på første øyekast kan se ut som snø. Etter at beitemarkene utenfor Epecuén dukket frem, kunne Novak observere at mer og mer av bardomsbyen kom til syne.
Det vil si, restene etter byen. I løpet av årene hadde han jevnlig hørt det rumle og buldre i den oversvømte byen som om det fortsatt var folk der, fortalte han den argentinske journalisten Juan Poli i 200
 |
Sentrumsgaten Avenida de Mayo i Epecuén begynner i 2003 så vidt å dukke frem fra vannet |
| © Museo Regional Dr Adolfo Alsina/Kureren |
I 2013 er Epecuénsjøen neste tilbake til tilstanden fra 1920, og kun de ytterste meterne fra den gamle strandlinjen, der en gang turistene vandret opp og ned bryggen, er fortsatt under vann.
Men gjenvunne Epecuén er et trist syn. Den gamle veistrukturen synes klart, men byggmassen er falt sammen. Her og der går det en betongtrapp opp i et intet. Rustne sengeskjeletter i gatene vitner om gammel næring og ett og annet bilvrak forteller om de private verdiene som gikk tapt. Døde trestubber, knekte lyktestolper og skjeve strømmaster på hvit grunn gir ruinene et gysende, spøkelsesaktig skjær.
Novak, som imens spøkefullt kaller seg "Oppsynsmannen i Epecuén", har dermed måtte vende seg til mer besøk. Nå som Epecuén igjen er blitt tilgjelig til fots, har nabobyen Carhué nemlig endelig fått sitt beskjedne turistiske oppsving. De besøkene kommer i noen grad på kurbesøk for det igjen noe saltere vannet, men den store attraksjonen er fotosafarier i spøkelsesbyen Epecuén.
Mens gamle Novak koser seg med å slå av en prat med nysgjerrige forbipasserende og fortelle om gamle dager, har noen av byens fraflyttede, fortsatt bosatt i Carhué, begynt å føre turister til Epecuén. 50-åringen Norma Berg er blant dem som mistet alt i 1985 og ble fordømt til arbeidsløshet og tøffe år i Carhué. Nå fører hun turister rundt i ruinene etter Epecuén nesten hver dag.
Hun kan fortelle om økt "begeistring
 |
Ruinene i oversvømte Epecuén er nå et yndet mål for fotosafarier |
| © José Antonio Carrizo/Flickr/Kureren |
Det er det få som tror på, heller ikke Berg. Imens vet alle at det kun er et spørsmål om tid før neste nedbørsperiode kommer og fyller opp bassengene ovenfor Epecuénsjøen, som ubønnhørlig vil føre til neste oversvømmelse av Epecuén.
Og hva skulle Epecuén leve av? For å etablere et nytt kurbad må det investeres enorme summer i å fjerne den gamle byen og bygge opp ny turismeinfrastruktur. Men ingen investorer vil gjøre dette uten enda større investeringer i reguleringen av vannet i bassenget. Da er det bedre å tjene en mer beskjeden slant på den økende mengden reisende som kommer for å se den fascinerende ruinbyen Epecuén.
Pablo Novak er i alle fall fornøyd med situasjonen som den er og drømmer ikke om noen gjenreisning av Epecuén. "Hver dag står jeg opp veldig tidlig. Jeg setter på kaffekjelen og spriter den opp med litt grappa. Slik kommer jeg i gang, og deretter har jeg ingen forpliktelser," forteller oldingen til Poli. "Jeg holder meg her med hønene mine, geitene mine og hundene mine, som er det eneste selskapet jeg har dersom jeg ikke får besøk."
Når det kommer besøk, byr han på vin og geitekjøtt.
Og tro ikke at gamle Novak ikke følger med i tiden. For noen år siden fikk han en mobiltelefon fra en av sønnene. "Jeg var den første i bygda til å få mobil," skryter einstøingen med en god latter. Og ønsker flere besøkende velkommen til byen sin.
Av redaksjonen
© Kureren
| Tweet |
Utskriftsversjon |
På forsiden nå
 |
| Cuba "Siste reisesjanse til Cuba før amerikanerne kommer" Kureren - Nå, like før McDonalds og Coca Cola installerer seg på Cuba, boomer turismen til øya som aldri før. Etter at Washington og Havanna varslet en normalisering av forholdet har øya blitt populært blant turistene. Mange ser det som "siste sjanse" før globaliseringen tar også Cuba. |
 |
| Libanon Beirut, reisemålet som nekter å forsvinne Kureren - Midtøsten er nok en gang på randen av kollaps. Hundretusener av syriske flyktninger har strømmet til Libanon, og i den vakre Bekaadalen prøver IS-terrorister å etablere seg fra sine baser i Syria. Likevel blomstrer den evige turistbyen Beirut opp, atter en gang. |
 |
| Innenriks | Verden Norsk pass er visumfri døråpner til 141 land Kureren - Det røde, norske passet er et "power passport", ifølge det nye nettstedet "Passport Index". Det rangerer på sjette plass over de beste døråpnerne til enkel reising. Men rødfargen er lite original. |
 |
| Spania Pompidou-senter gjør kunstby av strandbyen Málaga Kureren - Den spanske strandbyen Málaga ved Costa del Sol lukter ikke lenge bare solkrem, men også oljemaling. Bare de siste ukene har to store museer - det franske Pompidou-senteret og det russiske St. Petersburg-museet - åpnet filialer i Málaga, som fra før hadde 26 museer. |
 |
| Sør-Korea Sør-Korea lokker med ville matopplevelser Kureren - Det er ikke mange land som markedsfører seg med stekte biller og levende blekksprut som menyforslag til undrende vestlige (og østlige) turister. Sør-Korea har imidlertid kultur for å være humørfylt og uskvetten i matveien. |
Kureren er en uavhengig nettavis som opererer i henhold til Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklame-plakaten.
Tips og andre henvendelser: post@kureren.no
Ansvarlig redaktør: Rainer Chr Hennig. Utgiver: Mediehuset afrol News. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet © Kureren.